Perrongvandrerne

På T-baneperrongen samler det seg en god del mennesker om morgenen. De stiller seg opp nogenlunde etter samme mønster hver dag. Hun litt eldre med den bittelille ryggsekken, hun står nesten i enden av plattformen. Hun vil først frem. Han som begynner med ørevarmere allerede i august, han står sånn omtrent midt på perrongen. Og skoleungdommen samler seg ved billettautomaten. Vi andre har også mer eller mindre vante områder vi liker å stå på. Vi har liksom funnet plassen. Sånn er det. Tar du en senere avgang er det nye faste mennesker.

Så kommer T-banevognene skrapende inn på perrongen. Øyeblikkelig er det et titalls mennesker som begynner å gå i samme retning som toget, mens de ser bakover. Hvor skal de? Er de redd for at T-banevognene skal stoppe lenger unna enn det alltid gjør? Angrer de på stedet de stod og ventet på først?
Jeg derimot, vet akkurat hvor dørene åpner seg, og trenger ikke ta mange ekstra skritt. Jeg fungerer derfor som en slags ufrivillig dørstopper og fysisk hindring for flere av disse perrongvandrerne, som ofte blir ganske overrasket over å gå rett inn i meg. Jeg bare rister lettere oppgitt på hodet og smiler av dem. Prøver de å imponere oss ved å gå i én retning, men se i en annen?

De som har drevet lenge med denne nå-kommer-toget-nå-må-jeg-vandre-tendensen ender kanskje opp som en kroniske vandrere? Enhver T-baneplattform har én kronisk vandrer. En som bare vandrer rolig frem og tilbake, gjerne med hendene på ryggen. Kommer toget fortere da? Er det en slags mental stollek? De kommer til enden av platformen og tenker "Nei, her var det ingen T-bane", og vandrer så tilbake.