Hvor mye bryr vi oss?

Jeg oppdaget at det i én teskje med jord lever like mange skapninger som i hele Norge. Minst. Det er kanskje ikke riktig å kalle de skapninger, for det dreier seg om encellede mikroorganismer. Men graver du litt får du sikkert med deg en bille, et par maur og deler av en meitemark også.

Ingen har krevd skatt av dem. Og de må kunne kalles jordbrukere. De mottar heller ikke subsidier, så det er kanskje ikke så farlig.
Poenget mitt er at de lever sine liv uten å bry seg om skatt eller MP3-lover. De bare lever, puler litt, eller hva de nå enn gjør for å ha det gøy, og deretter dør de. Disse småorganismene behøver ikke innrette seg etter kompliserte samfunnsregler, og alle går rundt nakne. Hvor går grensen for når vi, mennesker, skal bry oss?

Mennesker slipper ikke unna. Vi er offer for samfunnet. Det er en del av dyrene også, f.eks. hester, kuer, griser, hunder, osv. De kan ikke bare gjøre som de vil, men må være der vi mennesker bestemmer. Hvor går grensen?

Katter er i grenselandet. Vi liker å tro vi bestemmer over dem. De samme gjør de over oss. Derfor kommer de og går akkurat som de selv vil.
Fugler gir ganske blaffen. Mus, rotter, duer og narkomane. De er ikke så små, men de representerer en slags grense. De er skadedyr, men det kan godt være en unnskyldning fra vår side fordi vi ikke har klart å finne ut hvordan vi lovlig skal ta fra dem penger og verdisaker. Kanskje fordi de ikke har verdisaker. Men har de verdi? Når skal vi skattlegges for verdien alle organismer representerer?

Vi betaler jo bilavgift etter hvor stor motor bilen har. Skulle vi betale avgift etter hvor mye energi hver og en av oss utvikler? Selv mikroorganismer produserer energi. Samler vi energimengden fra alle organismer i hele landet i løpet av et år vil det bli nok til at alle kan se på Big Brother på hvert vårt TV-apparat i 8 sekunder.

Fordelen er at med alle disse mikroskopiske freeloaderne rundt oss er vi aldri alene. Så slutt og sipp