Min morgen i helvete

I helvete er det slik at uansett hvor lenge du har sovet så våkner du alltid og føler intenst at du mangler 4-5 timer søvn. Den svarte helveteshundens kjeft veivet faretruende nær ansiktet mitt. Søvnen nektet å gi slipp og kroppen verket. Lyden av hans dødelige hale var i takten av Helvetes Morgenmarsj. Denne dyriske logringen, som rev ned store deler av inventaret, må tolkes som en blanding av glede og skadefro. Bare ikke Beelzebub den yngre ble revet ut av sin søvn i kammerset ved siden av.

Jeg stod og kastet slemme apekatter ned i avgrunnen, i håp om at det svarte monsteret ville ta med halen sin andre steder. Men for sent. Fra kammerset lød et skingrende hyl på flere decibel, som vitnet om at nå var helvete løs for alvor. Alle forsøk på å behage Beelzebub med eliksirer og avgudedyrkelse var fåfengte. Med en serie lyder og spørsmål ble jeg øyeblikkelig stilt til rette. Jeg stod foran henne og vaklet, ikke helt våken, og ute av stand til å gjøre meg helt forstått. Sitte på skulderen. Okay da, hva du enn befaler.

Jeg var dum som prøvde å legge meg ned i fem minutter til. Digre gjenstander svevde gjennom luften og traff meg rett som det var i hodet.

I tillegg hadde en skare av smådjevler ankommet og bedrev regelrett krigshissing. Beelzebub var unaturligvis grådig sulten etter sin dype søvn, og smådjevlene ertet henne opp med tilrop som ”Er du sulten? Ja? Jaa? Sulten?”. Skrikingen tiltok uante styrker og truet med å sprenge ikke bare trommehinnene mine, men også deler av hjernen innenfor.

Da selveste Satans vekkerklokke landet i øyet mitt tok jeg hintet.

Beelzebub og helveteshunden utvekslet noen ildkuler før jeg tok med meg førstnevnte på badet for å skifte bleie og få på henne dagens klær. Deretter grøt og så barnehage.

Først på toget på vei ned i helvetes avgrunn våknet jeg til og skjønte at alle rundt meg kanskje var jævler hver og en, men at det måtte være privat. Jeg var tilbake i vår verden, på vei til jobb.