Hvor smart er du?

SmartClub er noe av det smarteste eierne av butikkjeden har gjort. De håver inn millioner på en grunnleggende og iboende egenskap hos alle mennesker - behovet for å eie ting.

Dyr kan som kjent eie veldig lite, for de færreste av dem har lommer eller vesker de kan ha ting i. Hva trenger vel de å drasse med seg rundt av ting? Dessuten er det en generell oppfatning at dyr er ganske dumme, og det er derfor de fortsatt sitter ute i naturen og fryser når det regner, mens vi kan trekke innendørs og holde oss tørre og varme.

Så... En gjennomsnitlig lørdag for ikke lenge siden, i et forsøk på atspredelse for familiens 2.5-årige datter, dro vi til Slependens nyeste anskaffelse: Smart Club. Strategisk plassert rett ved siden av E18, og rett på andre siden av motorveien for IKEA. De er ikke direkte konkurrenter, de utfyller hverandre, sies det. Men så er de ganske mye konkurrenter likevel. Når du først har bestemt deg for å dra på IKEA, nei forresten, Smart Club, så gidder ingen å stikke over til IKEA etter 3 timer inne i materialisthelvetet.

Jeg bruker aldri mer enn 15 minutter i noen butikkk. Bruker jeg mer vet jeg ikke hva jeg vil ha, og hvorfor er jeg i butikken da? Men inne i denne sjappa har de alt som frister (og fryktelig mye som ikke frister i det hele tatt), og to-tre timer forsvinner som DVDer på tilbud til 99,50.

Sjelden har jeg hatt så lyst til å eie ting, som den dagen på Smart Club. Jeg ville ha six-pack med sokker, flotte Calvin Klein-skjorter, nye retro-Adidas, en fjong kajak i rød plast hadde vært morsomt, og et nytt futuristisk mikrostereoanlegg fra Sony for kontoret (glem 5.1 på PCen). Hva med en liten trampoline nederst i hagen for vesla (og pappa etter leggetid), et nytt designerbadekar, et side-by-side-kjøleskap? Hva med nye høreplugger til mp3-spilleren, en el-drevet jordfreser eller litt Turtle Wax for den ekstra glansen i billakken? Jeg ville ha en gitar, nei vent, en elektrisk gitar, og en slik miniforsterker. Og jeg som ikke engang kan spille gitar! Jeg ville ha den svarte parabolantennen med pangtilbud for bare kroner 1,- og sleng med den eggkokeren i pastellfarger, nespresso-maskinen som fikk best-i-test og fotballen i World Cup-stil (jeg hater visstnok fotball).

Det er en mental kamp gjennom varehuset - og handlevognen er bare så stor. Kanskje skulle vi bare flytte inn i Smart Club (de har telt), så har vi alt vi må ha der (og ofte mange eksemplarer av hver ting, hvilken lykke). Etter å ha forsert løypen forbi alle reolene av ting vi helst ville eie, husket vi å fiske med oss vår fornøyde lille datter, som hadde sparksyklet seg gjennom sitt eget nirvana og funnet alt for mange ting hun selv ville eie, deriblant noen vi umulig kunne forlate uten.

Ved kassa var det Smart Clubs tur til å eie, nærmere bestemt store deler av min enorme formue (det er også slik W. Allan anbefaler å skaffe seg en liten formue - man begynner med en stor). På vei ut ble vi saktens enige om at vi bare måtte eie en is. En mykis med strø. Det var med en merkelig følelse vi forlot bygningen - fornøyd over de absolutt nødvendige tingene vi hadde kjøpt og nå eide. Men samtidig også en uvisshet om vi var lykligere. Med mykisbarter smilte vi fornøyde til hverandre i bilen. Visst fan.

Jeg som er Zen-buddhist og alt - ikke la tingene eie deg. Baah, av og til må du go with the flow!