Ranet i smug

I forrige uke ble jeg ranet i smug – det vil si, det var ingen som så det, bortsett fra meg naturligvis, og ja, det var i et smug. Så det hadde kanskje være mer riktig å si at jeg ble ranet i smug i et smug, men det er ikke poenget. (Og det var vel mer et ransforsøk enn et vellykket ran.)

Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk inn i smuget i utgangspunktet, og det var vel derfor jeg snudde for å gå ut av det igjen da en raner blokkerte veien min.
– Få telefonen din!
Hvor er høfligheten til folk?
– Jeg vet de er ganske sjeldne nå for tiden, men det er faktisk fire telefonkiosker et kvartal lenger nedi gaten her. Én av dem virker sikkert, foreslo jeg.
– Hørte'ru dårlig eller? Jeg ska ha tellefonen din. Nå!
Han puttet en hånd i lommen. Skulle det virke truende? Hadde han et våpen der? Eller var han bare kald på fingrene?
– Du, jeg kjenner deg ikke så jeg har ikke lyst å låne deg min telefon. Dessuten var den ganske dyr, og tenk om du griser den til eller mister den i bakken? Nei, du får kjøpe deg en én-kroners telefon du som alle andre.
Da plutselig dro han frem en kniv som var alt for stor.
– Gi meg alle pengene du har, og det litt kjapt, ellers!
Jeg hadde bare en krone i lomma, men av prinsipp hadde jeg ikke noe lyst å gi dem fra meg til en fremmed som attpåtil var frekk og hadde kniv.
– Ellers hva, tough guy?

Dette gjorde ham tydligvis opprørt, for han bykset mot meg med kniven klar til hugg. Men han var i grunnen ikke særlig fryktinngytende. Jeg fulgte nøye med på kniven og klarte å gripe tak i vristen hans idet han hogg mot meg, med det resultat at han fortsatte fremover og forbi uten så mye som å rispe meg. Her må jeg påpeke at det hadde vært en smal sak å vri hånden hans slik at han ville skadet seg selv ganske kraftig i det han snublet forbi meg og måtte ta seg for da han falt. Men jeg gjorde det ikke. Hva folk får seg til å begå av kriminelle handlinger - også bare for en krone da gitt?

Kniven hans brakk i fallet, og full av sinne kom han løpende mot meg med veivende armer mens han brølte noe på en språk ikke jeg kjente igjen. Hvilken taktikk, tenkte jeg. Dette måtte være det siste desperate halmstrået, å storme mot noen som en neanderthal, fullstendig uten mål. Likevel, det var også en skummel og potensiell skadelig situasjon. Igjen klarte jeg å gripe tak i en arm, mens jeg plantet en fot i mageregionen hans. I en flytende bevegelse satt jeg meg ned og sparket hele fyren over meg og bakover. I det han traff veggen hørtes en lyd som er mistenkelig lik lyden av en kokosnøtt som du mister i gulvet. Oj sann.
– Ja, da ser det ut som du får låne telefonen min likevel da, sa jeg til den henslengte fyren på bakken. Et halvåpent øye stirret på måfå ut i luften, men jeg kunne se at han pustet. – Men hvis det er greit så ringer jeg for deg. Ja, hallo? Er det legevakten?