Jeg var en gud en gang...

Jeg var en gud en gang, Det var på 70-tallet og jeg hadde forlatt det allerede da overbefolkede hippisenteret Goa i India. Jeg søkte lykken ute blant de mange øyrikene i Stillehavet, og det var på en tid da mange fremdeles aldri hadde sett hvite mennesker.

Da jeg ankom en liten øy et stykke øst for Roratonga ble jeg mottatt som en gud og jeg ble behandlet helt fantastisk. Riktignok var de ikke flere enn 12 mennesker, alle ganske unge (de ble visst ikke så gamle der). Heldigvis var fem av dem forholdsvis unge kvinner. Språket var veldig primitivt, og jeg lærte det flytende på en ettermiddag. Guddommeligheten min vedlikeholdt jeg ved å fortsette å være hvit (selv om jeg ble brun i solen ble jeg liksom aldri like brun som dem). Og ved hjelp av dynamitt da. Ble det noen uoverenstemmelser eller trukket noen tvil om mine guddommelige egenskaper sprengte jeg bare en palme i luften. Sånn for å understreke at jeg mente alvor. Dessuten var det utrolig populært da jeg fisket med dynamitt. Det hadde de aldri opplevd før.

Sannheten er vel at de ble ganske late av det, for hvem gadd vel fiske når de hadde en gud som kunne trylle frem 200 fisk med et smell? Dessverre kom jeg i skade for å sprenge i filler deler av et koralrev som hidret haier å svømme inn i lagunen rundt øya. Da forsvant 4 av menigheten på bare et par dager. Og senere forsvant resten en gang jeg var ute og fisket, for hvordan kunne jeg vite at det var akkurat der de fisket etter perler? Deretter bodde jeg alene på øya i et par måneder til jeg ble lei av det, og bygget en hangglider som jeg på de varme oppdriftsstrømmene fløy til nærmeste sivilisasjon med, og derfra fløy jeg business hjem igjen. Det var gøy.