top-image_urmannen_820x400

En kaospilots bekjennelse

Jeg er han som står i stim på toget hver morgen. Og hver ettermiddag. Jeg er han som småløper til og fra jobb, til og fra skolen, til og fra barnas fritidsaktiviteter. Hele dagen, til og fra møter. Dagene flyter i hverandre. Jeg gjør ting hele tiden, men det er ikke nok. Når jeg ser på de andre i morgenrushet ser jeg bare meg selv. Jeg er en maur, men ikke i skogen.

Da er det på tide å gå en tur.

Jeg er han som går tur i nabolaget. På de skjulte stiene, mellom hus og dalfører. Og inn i skogen.

Jeg går fra ett kaosunivers inn i et annet, mye vakrere kaosunivers kalt naturen. Alt er bare hulter til bulter. Fjell, steiner, trær og planter. Kjempekaos. Men i naturen er det slik, naturlig nok. Jo mer du stresser, desto mindre får du med deg.

Naturen er også mitt univers. Før var vi en del av naturen. Vi levde i pakt med den. Vi fikk så mye mer ut av naturen ved å forstå den.

Vi samlet oss rundt det store leirbålet om kvelden. Det holdt oss varme og trygge fra ville dyr. Vi delte opplevelser, var sammen. Bålet var et sosialt møtepunkt – vårt sosiale medium. Vår dings. Og vi fortapte oss i flammene, der de kaotisk danset rundt veden, strakk seg opp mot den mørke himmelen. Mot stjernene. Et uendelig kaos av lyspunkter. Hypnotisk. Vi har alltid sett mønstre i kaos. Figurer. Stjernebilder. Vi lå og så på dem i timevis.

Ikke bare tankene vandrer. Jeg har kommet frem til en strand. Bølgene slår rytmisk og langsomt inn over sanden. Det hypnotiske mønsteret i bølgene. Så et øyeblikks stillhet. Stjernene speiler seg i vannflaten.

Jeg kikker opp. Beundrer melkeveiens milliarder av stjerner. Hver stjerne sitt eget solsystem. På en fremmed planet står også en skapning og kikker opp på stjernene. Kikker tilbake på meg.

Sommeren er snart her. Men det er fortsatt kaldt. Jeg finner noen tørre kvister og lager et bål, som på få minutter varmer godt.

Jeg ser ikke helt mønstrene i det tilsynelatende meningsløse hverdagskaoset. Alt maset. Ser ikke helheten som gjør det lettere å forstå. Må bare akseptere at toget som er forsinket om morgenen er en del av et tilfeldig og kaotisk kretsløp. Når vi blir eldre flytter vi lenger ut fra byene. Mindre stress. Mer natur.

Men akkurat nå, havet og bølgene, den mørke stjernehimmelen, og det blafrende, varme bålet. Urmannen i meg er her og har det bra. Dette har jeg lengtet etter i femti tusen år. Jeg vender alltid tilbake til det enkle. Til naturen.

Om en milliard år er allting glemt. Da er jeg for lengst igjen en del av universets kaotiske kretsløp. Jeg er bølgene. Flammene. Stjernene.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.