top-image_bilder-i-50-aar_820x400

Middelmådige bilder i 50 år, fortsettelse følger…

Jeg tar mye bilder med telefonen – fordi den også er kameraet jeg alltid har med meg. I det siste har det muligens blitt i overkant mange oppstilte bilder. Barna ser anstrengte eller lettere misfornøyde ut – om de i det hele tatt gidder å stille opp. Jeg er så spontan!

Når jeg ser alle kodakøyeblikkene med barna i full konsentrasjon eller lekende, kommer jeg snikende med kameraet. Jeg låser opp telefonen, klikker på kameraikonet. Og venter et par sekunder. Barna merker at jeg er der. Bildet av blenderlamellene (meningsløs skeumorfisme) vises fortsatt på telefonen. Jeg venter litt til. Og venter. Så, etter et par minutter er kameraet klart, men hvor pokker ble det av ungene? – Barnaaa? roper jeg, men de gidder ikke. Ikke nå igjen. De er opptatt med noe annet og hører ikke uansett.

Lettere irritert trykker jeg på av-knappen, men skjermen reagerer ikke. Jeg trippeltrykker på den forbaskede knappen. Prøver å trykke den fysiske knappen inn i selve telefonen, men ingenting skjer. Oppgitt og mer enn bare litt irritert legger jeg telefonen i lommen. Der kan den ha det så godt. Det har blitt noen lommebilder i det siste.

Det er vanskelig å ta kjipe bilder

Foreldregenerasjonen hadde sine instamatic-kameraer som de dro ut og fyrte løs etter beste evne. Dessverre var bildene fra 70- og 80-tallet oftest utrolig kjipe og dårlige. Alt var galt. Utsnitt, fokus, motiv, klærne. I det hele tatt. Hva vil våre barn si når 2013 har blitt gamledager? Antakeligvis akkurat det samme. Bare at vi tok enda flere og nesten like kjipe bilder.

De vil aldri forstå hvilken frustrasjon som ligger bak. Bildeseriene vi tok i håp om ett bilde der alle hadde øynene åpne samtidig. Treåringen med is og sand i fjeset som er helt ute av fokus på grunn av superavansert autofokus. Alle de uinteressante bakgrunnene uten mennesker. Eller alle de svarte bildene tatt i diverse lommer.

Når barna er voksne og kommer og spør oss har vi selvfølgelig glemt hvorfor bildene var så dårlige. Lettere irritert over det minner vi dem på hvor heldige de er for at vi i det hele tatt gadd å ta de forbaskede bildene. Vi har blitt akkurat så treige i knollen som vi ikke lenger husker at mobildingsene våre var den gangen.

Løsningen er enkel, men den koster

Og det er slik det er med min såkalte mobiltelefon – en antikk Apple-sak, snart ti år gammel iPhone 4. Den var ikke alltid så treg at brevdue virker raskere enn SMS. Dersom jeg ikke hadde installert alle de 273 appene hadde den kanskje vært like rask som ny. Men da er litt av vitsen borte. Det er jo ikke noe gøy å sammenlikne apps hvis alle har akkurat de samme.

Jeg kunne selvfølgelig bare kjøpt et lommekamera som aldri blir tregere. Men hvordan kan jeg ringe noen da? Eller sjekke feis? Nei, noen får jommen finne opp lommekameraer med mobiltelefon først!

En ny, rask smarttelefon er etterhvert uunngåelig. Jeg  fyller den opp med alle appene jeg hadde på den gamle, og får endelig tatt flotte og prisvinnende bilder av barna. (Og mat.) Det blir sikkert utstilling – bare følg med i avisen! En ny mobildings vil hvertfall få meg til å føle meg ung igjen!
Nevøen min på 12 kjøpte forresten den nyeste modellen lenge før meg. Lurer på hvor ung han føler seg?

Jeg kan jo bare late som jeg er ung. Så lenge det varer. Å late som er alltid det viktigste. Det kan jeg gjøre til jeg blir veldig gammel. Og ta bilder hvis jeg husker.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.