“Nå forsvinner julen også…”

Julen er en tid for god mat, familie og hygge – et avbrekk i den mørkeste av årets tider. Og en tid da vi utviser vår intoleranse for alle som våger å kritisere vår kulturelle identitet: den kristne juletradisjonen.

Dette er tiden for klaging fra folk som mener alle barn bør delta på skolens julegudstjeneste, enten de vil det eller ikke. Fordi, som en tidligere bekjent klaget over, det handler om «kulturforståelse, dannelse og tradisjoner». Han var i så harnisk over at han måtte bekrefte at sitt barn skulle delta på julegudstjenesten. Det som virkelig var undermål var setningen «Hvordan kan vi stå sterkt i møtet med andre kulturer hvis vi konsekvent velger å desimere og neglisjere vårt kulturelle opphav i toleransens navn?»

Det er selvfølgelig noe gedigent vås, for kultur og religion er ikke ensbetydende. Tradisjon er hva vi bestemmer oss for å gjøre, uavhengig. Tradisjoner kan man dessuten starte selv. Gjør noe mer enn én gang og du er i gang.

Du skal i kirken, dermed basta!

Selvfølgelig skal et religiøst arrangement være noe man aktivt må melde seg på. Er det ikke et personlig valg eller burde alle bare tvinges? Det er i så fall respektløst, og å klamre seg til det av tradisjonsgrunner er både sneversynt og desperat. Religion er en privatsak og har ingenting i skolen å gjøre utover undervisning om religioner. Religionshistorie er en ting, Kristenmisjon er en annen. Mange synes det er vanskelig å akseptere at vi kan følge nesten alle juletradisjonene uten å bekjenne oss til en religion.

Folk roper ut om hvordan julen er i ferd med å forsvinne, og at de tradisjonene vi har vil gå tapt med vår stadig økende avkristning. Argumentet er nesten alltid at dette er til fordel for de som bekjenner seg til islam. Det stemmer ikke helt. Mange ønsker ikke juletradisjoner med kristent fortegn – også blant folk som er såkalt etnisk norske. Rundt 55% av befolkningen er kristne, 25% tror på andre ting, og 20% er ikke-troende. Den norske kulturen vil bestå.

Jaså, kristne tradisjoner sier du?

Så hvilke «kristne» juletradisjoner følger jeg selv? Kanskje julestjernen. Men min symboliserer vår egen livgivende stjerne (sola), og ikke betlehemsstjernen. Jo, jeg har julekalender for barna – en tysk «tradisjon» som ikke er 200 år gammel engang. Vår er full av krimskrams, og ikke bibelvers eller relikvier. Men det hender jeg sier “herregud” når jeg for 27643e gang hører julesanger på kjøpesenteret.

De andre tradisjonene har også fint lite med norsk identitet eller kristendommen å gjøre: Juletreet er opprinnelig fra Tyskland. Og hva er alle de greiene vi henger på treet? Alle smånissene som pryder her og der – opprinnelig etter modell fra førkristne vetter og haugnisser. Og stornissen – opprinnelig Sankt Niclaus, eller Nikola fra Myra i Tyrkia, var et legendarisk enmanns-suppekjøkken som for lengst er kapret av Coca Cola. Og Sankt Lucia av Syrakus – en siciliansk martyr rundt år 300. Lyset i håret er både knyttet til navnet og til årets mørkeste dag (ble tidligere feiret ved vintersolhverv), men hun er like fullt en katolsk (!) helgen. Hva med julematen? Ribbe? Lutefisk? Pinnekjøtt? Jesus var dessuten jøde og hadde neppe tilgang til selv riskrem. Kanskje sprøstekt kamel og dadler?

Og en haug andre juletradisjoner som hverken er særlig norske eller særlig kristne.

Ta dem mens de er små

Og de tradisjonene folk så desperat vil tviholde på, de kan vi selvfølgelig beholde fordi de har ingenting med religion å gjøre. Med unntak, altså, av denne julegudstjenesten for skolebarn. Den bærer så stor grad av forkynnelse at det er et billig poeng å forsvare det med tradisjon. Heldigvis tror jeg få barn blir særlig omvendt av et slikt besøk, men det er det prinsipielle bak arrangementet jeg er imot.

Jeg er overbevist om at en felles juleavslutning på skolen er mye bedre, der alle er inkludert – de kristne, de som tilhører andre religioner, eller de som i stadig større grad klarer seg utmerket uten religion. Felles samling i gymsalen med kåseri, sang og andre ting. Der, tradisjonen ivaretatt, bare i et annet lokale. Det vil også øke sjansene for å inkludere andre inn i vår kultur.

Hvor gamle tradisjoner da?

De som snakker om tradisjoner, tar de utgangspunkt i en 1000-årig tradisjon? Eller skal vi ta med de tradisjonene vi har hatt her til lands som strekker seg mye lenger tilbake? Og hva med de mer moderne tradisjonene? Jeg kan fortsatt huske hvordan en barnehageklasse på 90-tallet ble nektet adgang til juleavslutningen i kirken fordi de var kledd ut som smånisser, og presten hevdet (helt korrekt) at det ikke hadde noe med kristendommen å gjøre. En handling i god norsk tradisjon og medmenneskelig julevarme der.

De som klager mest (og ikke bare går i kirken en gang i året), tror de virkelig at julen vil forsvinne? At ved å kalle tradisjonene for «kristne» og sette likhetstegn mellom religion og kultur vil skape forståelse og toleranse?

Ingen snakker om å erstatte de fine juletradisjonene med annet fjas, men tenk på at selv de tradisjonene vi nå hevder er en del av folkesjela opprinnelig kom fra andre steder. En gang var de også nye. Jeg leste i en av familiekrønikene hvor en av mine fjerne forfedre bokstavelig talt rev seg i skjegget i fortvilelse over terroristene som rammet det norske folk og påtvang dem kristendommen med sverdet i hånd. Alle de gode skikkene med de norrøne gudene, tredagers-bålstokken (yule log), joleblotet med inntak av mjød i hinsides mengder, og respekt for de underjordiske – skulle det bare forsvinne da?

De kristne kapret både feiring av lysfest og andre tradisjoner, for å vinne flere følgere. Men den førkristne betegnelsen «jul» har vi beholdt.

Et lys i mørket

Så slapp av og tenk på det som virkelig betyr noe. Invitér heller noen som ikke er vant med våre juletradisjoner inn på et glass (alkoholfritt – av flere grunner) gløgg. Selv om han er muslim, zoroaster, pastafarian, eller bare et hyggelig menneske.

Jul betyr for meg akkurat det samme som for de aller fleste andre. Det er riktignok ingen høytlesning av juleevangeliet (gjesp), men like fullt en hyggelig julefeiring med familie og god mat. Julen er en høytid som gir mer mening som den lysfesten den en gang var, og markerer at vi igjen går mot lysere tider. Dagene blir lysere, og jeg kan bare håpe at det også gjelder i enkelte mørke, snevre norske sinn.

 

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.