top-image_johns-hode_820x400

Relikviebransjens kynisme

Kirken kvier seg for å snakke om relikvier. Relikviebransjen er av side av kirken de i nyere tid har prøvd å holde skjult. Dersom du overhodet ønsker å se noen relikvier i dag må du gå ned i mugne, ubehagelige kirkekjellere, eller katakomber, der de utstilles i mørke rom.

Hva er egentlig en relikvie? Wikipedia sier følgende:

Ordet relikvie kommer fra det latinske reliquiae, som betyr “etterlatenskaper”.

Der står det videre at relikvier er viktig i deler av buddhismen, kristendommen, hinduismen, shamanismen og mange andre religioner. Det høres nesten litt desperat ut. At man var så glad i enkelte religiøse menn (aldri kvinner) at man ikke orket tanken på å gravlegge dem og dermed risikere at de gikk i glemmeboken. Med en relikvie kunne de fortsette å bli minnet og utøve sin styrke. På et slags forkvaklet vis.

Relikvier deles for sikkerhets skyld inn i tre kategorier: første-, andre- og tredjeklasses relikvier. Den første er en faktisk del av en helgen eller hellig fyr. En annenklasses relikvie er en personlig gjenstand som har tilhørt disse typene, mens en tredjeklasses relikvie er en gjenstand som har vært i direkte kontakt med en førsteklasses gjenstand, f.eks. et stykke tøy. Jeg tviler på at relikvier er spesielt hygieniske. Hvem vet hvor mange relikvieprosesjoner som har resultert i alvorlige epidemier?

Relikvienes fortreffelighet

Hensikten med relikvier er jo at de skal utøve en slags magisk kraft på de troende. Du får riktignok ikke ta på dem direkte, for da rapper du dem bare, men bare nærværet og synet av disse innskrumpede og ofte uidentifiserbare kroppsdelene skal være nok til å kurere en rekke lidelser og plager. Alt fra tannpine og spedalskhet til svettetokter og sikkert kols.

Men kirken holder tett om dette. Den norske historien kryr av helgener og kristenfolk som det helt sikkert ble laget relikvier av. Selv om det hovedsakelig har vært en katolsk greie, så har det vært et behov for relikvier i alle kirker. Kanskje har det vært for dårlige tider til å overbevise folk om relikvienes fortreffelighet? Kanskje ble det for grotesk for sarte nordboere?

Eller kanskje bød det på problemer å fremskaffe ekthetsbevis? Var de ikke økologiske? Hvordan kan publikum være sikker på at den tåa virkelig kom fra Harald Hårfagre og ikke bare hadde tilhørt prosten, som messet i kirken frem til 1972? Om vi teller opp alle verdens relikvier – alle tennene, hodeskallene, tær, og annet avkapp, så vil vi se at noe ikke stemmer. Var de alle radioaktive mutanter?

Døperen Johannes, nesten et eget kapittel

Et av hodene til Johannes døperen.
Et av hodene til Johannes døperen.

En rask sjekk på nettet avslørte at evig populære Johannes (døperen, ikke evangelisten) må ha vært en spesielt sammensatt person. Hodet hans befinner seg nemlig i Umasyyad-moskeen i Damaskus (Syria). Samtidig befinner det samme hodet seg i Topkapi-palasset i Istanbul (Tyrkia). Og også i sankt Johannes-katedralen i Gandzasar-klosteret (Nagorno Karabakh). Og i San Silvestro i Capite i Roma (Italia), i Amiens-katedralen (Frankrike), i Residenz-museet i Munchen (Tyskland), i sognekirken i Tenterden i Kent (England), og et par andre steder. For et troll!

Samme skjebne led også hendene hans (og deler av armene) – spesielt den høyre, som han jo ifølge eventyret døpte selveste Jesus med. Disse kroppsdelene er like spredd. Og alt dette, hoder og hender m.m., gjelder kun en eneste fyr. Om noen så hadde prøvd å sette sammen dette omfattende byggesettet kalt døperen Johannes, basert på alle relikviene som finnes av ham, hva ville de endt opp med? Et Frankensteinsk monster med åtte hoder og førti armer og bein? Med et par hundre fingre og tær, og nok tenner til å gjøre haien i haisommer misunnelig? Han kunne døpt et snes mennesker i slengen. I tillegg kommer alle de andre kjente og ukjente apostlene, disiplene, og andre hellige menn. Vi skjønner jo at noen lyver. Ganske mange faktisk. Hvilke andre ting lyver de om?

Hvor er relics-r-us.com når du trenger det?

Blodet til Jesus. Ettersigende fra korsfestelsen. Da stod det en kremmer klar med glassflesken når den romerske soldaten stakk ham i siden for å sjekke om han levde. Jesus altså, ikke kremmeren.
Blodet til Jesus. Visstnok fra korsfestelsen. Da stod det en kremmer klar med glassflasken når den romerske soldaten stakk ham i siden for å sjekke om han levde. Jesus altså, ikke kremmeren.

En gang jeg var i Paris besøkte jeg krypten i Sacre Coeur, og til min forskrekkelse så jeg de hadde stilt ut forhuden til Jesus. Den så ut som en trevlete, liten, svart stilk. Han forlot jo som kjent denne kloden, kjøtt og blod, men forhuden ble igjen og er visstnok legendarisk. Jeg husker ikke om det bare var noen turister som mumlet det, eller om det faktisk var en inskripsjon som sa at akkurat den forhuden skulle hjelpe mot skattesnusk.

Det som er utrolig er at det faktisk hjalp å se den forhuden. Jeg har absolutt ikke hatt noe trøbbel med skattemyndighetene siden. (Ikke før heller egentlig.) Men hvor lenge kan den effekten vare? Det kan kanskje være lurt å ha en egen? Var den utstilte forhuden i Sacre Coeur hele forhuden, eller hadde den opprinnelig blitt delt opp, som så mange andre relikvier? Og går det i så fall an å skaffe mer av den? Og hvor? Det er jo ikke så jeg bare kan gå inn på relics-r-us.com og bestille. (Gratis forretningsidé, vær så god.)

Det er jo litt komisk å tenke på om det viser seg at forhuden til Jesus har blitt utstilt på flere dusin steder, samtidig. Han må ha hatt verdens største forhud – kanskje på størrelse med et lite telt?

Det er riktignok ingen egen relikvieshop på web, men alt kan naturligvis kjøpes på eBay. I tillegg finnes det mange fora der relikvier diskuteres opp og ned i mente, der hver helgen og tilhørende relikvier er høyt priset for sine spesielle, magiske egenskaper. Bare søk på «where can I get relics?» Det grenser til ren overtro, og selv Vatikanet ser at det kan underbygge deres eget arbeid. De går ofte ut og fraråder folk fra å handle relikvier, men det blir bare tatt som en oppfordring. De har fått 180 000 henvendelser fra folk som vil ha en bit av klærne til avdøde pave Johannes Paul II. Kanskje finner du underbuksene hans på eBay? De ville hvert fall polske kommunistprester vært interessert i – i 1946 riktignok.

Automatiske relikvier

Tornekronen til Jesus. Her i syltet utgave.
Tornekronen til Jesus. Her i syltet utgave.

En annen gang var jeg i Vatikanet, mest for å se på klovnene. Der observerte jeg at det var lang kø foran relikvieautomaten utenfor det Sixtinske kapell. En overivrig pastor fra Ouagadougou trodde han hadde vunnet i lotto da det endelig var hans tur. Der kunne han velge mellom et stort utvalg menneskelige puslespillbiter. «Samle dem alle» stod det kanskje i latin over automaten – hva vet jeg om latin? Skulle han velge tær fra utvalgte apostler? En finger fra disippel nummer fem? Flere biter av den hellige forhuden? Eller hodet til Johannes døperen? Det var nok sistnevnte som gjorde presten så ivrig, men det så ut som han slet med om han skulle velge Johannes’ hode som voksen eller barn. Valget falt på det siste. Kanskje han ikke hadde så god plass i håndbagasjen? Eller råd til det store?

Jeg var også heldig og ble stående i kaffekø med en av Vatikanets underprester. Etter et par høflighetsfraser lurte han på hvor jeg var fra, og ble i grunnen uvanlig interessert. Jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å spørre om han kunne bekrefte om en av hjembygdas aller mest verdsatte relikvier, etter sankt Kåre den tafatte, virkelig var ekte og viet. Jeg åpnet et lærfutteral og viste ham den lille, svarte, innskrumpede relikvien. Presten himlet med øynene, tydelig imponert. Han tok frem lesebrillene og studerte den  – uten å berøre den. Han nikket, og var sikker i sin sak, og mente vi var heldige som hadde den.

Jeg tok med kaffen og satte meg på en benk. Presten forsvant inn i mengden. Jeg åpnet lærfutteralet og begynte å tygge på relikvien. Den var den siste biten fra posen med beef jerky jeg hadde kjøpt på gata i Roma – to munkekast unna. Holy shit, liksom.

Nymotens relikvier

Istedenfor å prøve å dysse ned den litt pinlige relikviebransjen kunne kirken isteden tatt grep og snudd på det hele. Ved å reintrodusere relikvier for en moderne tidsalder, med aktive effekter mot alt fra tidsklemme og parkeringsbøter til dårlig dekning og virus på mobilen kunne de virkelig fått en oppsving. De kunne gått løs på litt nyere, kjente, religiøse personer. Hånden som pave Johannes Paul II vinket med millioner av ganger. Fingeren som Martin Luther King pekte så mye med. De ivrige fingrene til mor Theresa. Eller kanskje han dompresten som alle var så glad i? Han kunne tjenestegjøre i minst fem kirker samtidig etter sin død.

Og ikke gjem de nye, forbedrede relikviene bort i en muggen kjeller. Heng dem opp i offentligheten – på trikken, i ulike vestibyler, i parker. Mulighetene er mange. Men det spørs om ikke mattilsynet hadde satt ned foten. Den proverbiale foten, altså. (Ikke foten til for eksempel biskop Arne Fjellbu.)

En forretningsidé

Langtidsstekt ribbe. Ganske mye bedre enn tær.
Langtidsstekt ribbe. Ganske mye bedre enn tær.

En ny tid for relikvier betyr jo at behovet for relikvier vil bli helt enormt. Men hvor skal de komme fra? Vel, vi har allerede lært at det er intensjonen bak en relikvie og hvem den skal forestille å være fra som teller. Det betyr at det ikke spiller så stor rolle hvem tåen til sankt Titten Tei egentlig tilhørte. Det eneste man trenger er en kilde til …ahem, kroppsdeler. Det tryggeste stedet er hverken legevakten eller likhuset, men universitetet, nærmere bestemt patologisk institutt. Nå ville jeg aldri selv brutt meg inn noe sted og rappet andres kroppsdeler. Til det har vi nok av andre som gjerne stiller opp. Rumenere. Narkomane. Securitas-vakter.

Først ville jeg registrert domenet norske-relikvier.no. Klart for å starte egen relikviefabrikk. For mange er det litt for makabert å fortelle om hvordan relikvieemnene må deles opp og prepareres for langtidstørking på lav varme i komfyren. Det holder å si at det går med en del salt. Det blir en vane, som med alt annet. Ikke verre enn å jobbe i kjøttdisken på Meny vil jeg tro.

Men det vil være for godt til å vare. Du tror du kjenner noen, men jeg skulle selvfølgelig ikke ha fortalt han ellers så joviale naboen om forretningsidéen min. Det lukter irriterende nok alltid kokt kål i oppgangen min, men nå ville det lukte mer …ribbeaktig. Klokken halv ett en natt til tirsdag ville det ringe på døren, og fire politimenn stormet leiligheten.

– Dette er politiet, Er det du som driver og steker tær?

Velkjente relikvier i eget hus

Tenk hvor hyggelig det hadde vært om vi kunne hatt relikvier av våre avdøde slektninger? Det hadde gitt mer mening, og samtidig ville vi husket dem lenger. Vi kunne ramme dem inn og hengt dem på en kjøkkenvegg. Hvorfor skal det være eklere enn de innskrumpede forhudene og tærne til vilt fremmede? Oldefars forhud har i det minste vært med på å forårsake de slektningene som nå kan verdsette ham som relikvie. Som i tillegg kanskje hjelper mot høysnue og hjernefrys om man drikker smoothies for raskt.

Nå kan heldigvis slektningene mine slappe godt av. Jeg synes hele relikviefenomenet er fullstendig koko. Faktisk vil jeg påstå at de som legger all sin lit til meningsløse relikvier får mer vondt i hodet, har mer angst og generelt dårligere livskvalitet enn de som evner å oppsøke en lege for sine vondter.

 

Referanser

Se også tidligere betraktning om relikvier: http://starjuice.com/betraktninger/holy-shit/

http://en.wikipedia.org/wiki/John_the_Baptist#Relics

http://en.wikipedia.org/wiki/Relics

http://en.wikipedia.org/wiki/Relics_associated_with_Jesus

https://en.wikipedia.org/wiki/Holy_Prepuce

http://www.thestar.com/news/2007/12/15/searching_for_christianitys_most_sensitive_remnant.html

http://www.ibtimes.co.uk/pope-john-paul-ii-communist-priests-spied-521319

http://www.food.com/recipe/low-slow-oven-baked-ribs-super-simple-303245

 

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.