top-image_sulten-som-en-hest_820x400

Sulten som en hest

Noen ganger kan man bli innmari sulten. Da tenker jeg ikke på nå-hadde-det-vært-godt-med-noe-å-spise-sulten, men heller får-jeg-ikke-mat-nå-kan-det-hende-noen-blir-mat-sulten. Det er ikke gøy, fordi du klarer ikke fokusere på noe noen sier (det høres bare ut som uviktig tull), og du blir derfor sint, frekk og generelt ubehagelig. Hånden i været!

Mange har det slik. Og som et barn nekter du å innse hvorfor plutselig ALLE rundt deg er så håpløse helt plutselig. Til du får tatt deg en bolle. Eller noe annet.
Hester, derimot, slipper dette siden de ikke gjør annet enn å spise. Gress. De er så opptatt av gress at de bokstavelig talt står i maten. Hele dagen.

Et uttrykk for sult er sulten som en hest. Kanskje nettopp fordi de spiser så forbannet mye, og hele tiden. Uten at det er et uttrykk for at man er sulten på gress. Det går an å bli så sulten at det romler i magen. Blodsukkeret er da så lavt at det ikke er mer sukker igjen, bare blod. Det er på dette tidspunktet at mange blir vanskelige, og der de smarteste av disse vanskeligstilte tar seg en bolle. Eller en sjokolade, eller et eple, som de har medbrakt for slike situasjoner.

En sulten hest trenger bare å senke hodet og fortsette å spise.

En hestDet går an å bli mer sulten enn sulten som en hest, men jeg tror ikke det er noe eget uttrykk for det. Da vrir det seg i magen, og i ekstreme tilfeller må du sette deg fordi det går helt rundt for deg. Det er i slike tilfeller det kunne smakt med gress. Eller enda bedre, selve hesten. Da er man ikke lenger sulten som en hest, men sulten på en hest.

I gamle dager spiste man mye mer hest enn nå til dags. De var mye mer sultne før i tiden.

En gang jeg var ute og gikk tur ble jeg grepet av en slik intens sult. Altså, det skjedde ikke akutt der og da, men det hadde bygget seg litt opp over tid, og til slutt måtte jeg stoppe opp litt. Jeg støttet meg mot noe som viste seg å være en grind til en eng. En hestehage. Og der kom hesten.

Det var kanskje den flotteste hesten jeg hadde sett. Jeg så for meg hele hesten nygrillet som en kylling. Den så helt nydelig ut.

Jeg må ha stått en stund og betraktet denne deilige, kjøttfulle brune hesten da jeg hørte en stemme.
– Si meg, står du og pønsker på å spise hesten min?

Jeg snudde meg og stod ansikt til ansikt med en godt voksen kar. Bonde. Hesteeier. Eller noe.
– Hva? Nei, ikke vær latterlig, sa jeg og prøvde å late som ingenting spesielt. – Ingen spiser vel hest? Lenger…
– Nehei? Er det ikke du som har tegnet med kritt på hesten heller da?
Jeg slapp krittstumpen jeg holdt i hånden ned i gresset. Jeg hadde ikke engang lagt merke til at jeg hadde krittet opp et komplett parteringsskjema på siden av hesten.
– Neei, det var rart, prøvde jeg.

Han lot seg ikke lure, men ble stående og se på meg. Målte meg opp og ned.
– Ja, det var det, sa han tørt. Han ga seg liksom ikke.

Sulten gnaget skikkelig nå. Det var nesten så hestemannen så ut som en kylling selv i den gule parkaen han hadde på seg. En skikkelig ekkel, seig, udelikat kylling, men likevel så fristende.
Han må ha sett noe i blikket mitt.
– Jeg vet ikke om jeg liker måten du ser på meg på, fikk han kremtet frem.
– Kan ikke jeg få spise hesten din da? Jeg er så sulten at jeg tror jeg kunne spist hele hesten.
– Jeg visste det! Nei, vettu hva. Det får du ikke lov til. Jeg bruker den til ridning. Dessuten går det ikke an å spise en hel hest!
– Det gjør det vel? Hvis du er skikkelig sulten så. Og det er jeg nå.
– Men se på hesten da mann! Den er fem ganger større enn deg. Skulle du spist den ville du sett ut som en fyr med hestefasong. Nei, det går ikke. Pluss at du ikke får lov. For det er min hest og jeg trenger den.
– Jeg ville tygget hver bit godt, så tror jeg ikke på det med hestefasong.
– Jeg gir vel blanke i… Om du hadde spist hele Findus på en gang ville du gått opp en fire-fem hundre kilo. Du ville ikke klart å komme deg av flekken.
– Findus?
– Eh, ja. Vi ga ham navn før vi visste om han ville duge som ridehest.

Hesten dultet borti armen min med mulen for oppmerksomhet. Den ville ha gress. Jeg ville ha den. Mmmm, mule…
– Hei, gi deg! ropte hestebonden. – Bare glem det!
Han gikk bort til trallen han hadde hatt med seg og rotet oppi en boks. Dro frem en mindre boks og tok av lokket. Rakte den til meg.
– Her!
Det var matpakken hans. Sikkert kona som hadde laget til ham. Skiver med grov leverpostei, sylteagurk, sprøstekt løk. En annen med brunost. Jeg kikket opp på mannen, som nikket samtykkende tilbake. Jeg inhalerte de fire brødskivene. Og ble stående og summe meg i noen sekunder.
– Du må virkelig beklage. Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Fin hest.
– Ja, ja. Det går bra det. Du får komme deg videre.

På veien hjem havnet jeg i en kø av folk som var ute og luftet hundene sine. Jeg bare håpet jeg ikke brått ble sulten igjen før jeg rakk å komme meg hjem.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.