talibanan_featured

Talibanan

Taliban har alltid vært en gruppe superstrenge menn som er misforståtte, selv i egne kretser. Felles for de mest ihuga talibanere er at de har hatt et usedvanlig mangelfullt eller strengt forhold til sine fedre. Derfor ender de opp som superkonservative slik de antar at sine fedre var eller er, og kler og oppfører seg i deres bilde, slik de oppfatter det. Et mislykket forsøk på å si “se på meg pappa, jeg er akkurat som deg”. Men med sin erkekonservative og petimetertolkning av middelaldrene religionstekster, lemfeldig omgang med våpen, forskrudde selvbilde som ofte involverer alt for mye skjegg, gjerne uten bart, enorme sinneproblemer, og forkvaklede idéer om hele konseptet “kvinne”, har de ikke oppnådd annet enn å fremmedgjøre seg ytterligere fra sine fedre. Og fra alle andre mennesker på jorden med mer enn under middels sosiale antenner.

Taliban er faktisk så strenge at de ikke har det noe gøy selv engang. Derfor vil de heller ikke at andre skal ha det gøy, og har like gjerne gjort både musikk og dansing forbudt. Men en gang konsfiskerte de et helt lass med bananer, som resulterte i den nå beryktede bananepisoden. Dersom Facebook eller YouTube hadde eksistert i fantasien til talibanere, og noen hadde vært tilstede med en mobil som kunne ta opp video, ville hele terroristorganisasjonen vært bedre kjent som talibanan isteden. Det ville kanskje hatt en strategisk fordel til tross, der folk ville misoppfatte dem som en gjeng med bananklovner, og ikke før det hadde smelt ville de skjønt at de var psykopatiske religionsidioter isteden. Nå vet vi de er det selv før de sprenger noe.

De hadde som sagt fått tak i et lass bananer, og de ble sittende på steinene utenfor en av hulene sine i indre Afghanistan en ettermiddag og spise bananer.
– Mm, banan er fasan meg godt, ved Allah! ble det sagt mer enn én gang.
Som de slemme anarkistene de var ble bananskallene bare slengt tilfeldig på bakken. Da Omar kom gjespende ut av hulen etter å ha sovet sent lurte han på hva som skjedde. Akkurat da tråkket han på et bananskall og tok en halv salto før han landet på rompa med så stor kraft at han slapp en promp som ga ekko i dalen. Det ble helt stille og siden talibanere var så seriøse av seg var det ingen som helt turte å begynne å le. Plutselig hørtes en annen, men mye mindre fjert, og så var det gjort. Først begynte noen å humre, så ble det åpen latter. Til slutt lo alle som de aldri hadde ledd før. Noen skulle hente flere bananer, men tråkket selv på et skall og gikk på trynet. Latteren ble nesten hysterisk, og flere måtte legge seg ned på bakken med krampe i magemusklene. Dette pågikk i over ti minutter.
Da latteren endelig døde ut ble de litt flaue, børstet sand og støv av klærne og fant ut at det nok var best å plukke opp bananskallene likevel.

Heldigvis for dem var det ingen der som kunne dokumentere denne latterlige hendelsen.
Men, dersom du er i tvil kan du sjekke selv neste gang du står overfor en talibaner. Prøv å friste ham med en banan, eller spør om han liker banan (dersom du ikke har en med deg). Når du ser hvor sint han blir skjønner du at banan er en skikkelig øm tå for de gutta der. Bare prøv å si talibanan. Da har du gjort det.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.