top-image_logg-paa_820x400

Vennligst logg på

En metafor på online 2014-brukeropplevelse i en offline 1989-virkelighet.

Jeg kan huske hvordan det var før mobiltelefoner. Før alskens nettjenester. Før internett. Og før PC. Den gangen da alt vi gjorde var så utrolig mye mer tungvint. For det har jo bare blitt mye bedre, ikke sant?

I 2014 kunne jeg bare videochattet med venner, kjøpt og lastet ned filmer og musikk fra nettet. Og brukt nettbank. Men for tjuefem år siden måtte jeg inn til byen for å få ting gjort. Rart at ikke biltrafikken har avtatt med tanke på alt som kan gjøres online i 2014.

Hva om jeg dro tilbake til 1989 og ser hvor bra det hadde vært med dagens moderne rutiner?

Det første som slår meg i 1989 er at jeg ikke kan ringe en venn fra bilen på vei inn til byen og høre om han vil møtes til en rask kaffe. Jeg får bare håpe at han er hjemme når jeg ringer på. Heller ikke får jeg sjekket inn på Swarm når jeg krysser bygrensen. Nå vet ingen at jeg er i tigerstaden. Jeg får heller ikke søkt frem nærmeste bankfilial, eller tatt bilde av den hunden som likner sin eier på en prikk. Hva blir det neste?

 

Vil du ha bank?

I banken setter jeg meg ned med bankkonsulenten.

– Ja, jeg skulle gjerne satt opp slik at…

– Vent! Vent litt!

Konsulenten holder opp en hånd og ser på meg som om jeg var et barn som måtte forklares noe.

– Før vi kan komme i gang må vi skape et sikkert og trygt grunnlag for at vi kan utføre banktjenester.

– Joda, greit for meg, sier jeg, og vil bare få ting unnagjort.

Konsulenten venter før han fortsetter.

– Jeg finner at en god kopp kaffe fra Java skaper en riktig god og trygg atmosfære.

– Javel, svarer jeg. Samme for meg.

– Jeg synes at du også burde ta deg en kopp Java.

– Nei takk, jeg vil bare bli ferdig. Dessuten har jeg allerede drukket kaffe.

– Java, korrigerer konsulenten, og venter.

– Greit, så tar jeg en kopp …Java da.

Jeg tar en halvfull kopp som står på bordet ved siden av. Konsulenten rister langsomt på hodet.

– Du har gammel Java, sier han. – Du trenger ny Java. Det har akkurat kommet en ny forsyning som er mye bedre enn den forrige.

Jeg kikker rundt i rommet.

– Hvor er denne nye Javaen da?

Konsulenten peker ut i gangen. Så må jeg reise meg og gå ut av rommet og ned i gangen til kaffemaskinen. Tilbake på kontoret til konsulenten klasker jeg den nye kaffekoppen i bordet og borer øynene mine i hans. Nå da?

– Hvem er du? spør han tørt.

Men hva i…! – Jeg var jo akkurat her?

Han fortsetter å si ingenting, så jeg gjentar hvem jeg er.

– Og det hemmelige kodeordet?

– DETTESUGER2014 sier jeg oppgitt.

– Korrekt, svarer han. – Hva kan jeg gjøre for deg i dag?

– Først trenger jeg å betale denne regningen.

– En regning, null problem. Det hemmelige kodeordet?

 

Ikke helt med på notene

Før jeg forlater byen går jeg innom en platebutikk for å kjøpe litt musikk. Jeg blar gjennom noen hyller med CDer, men jeg finner ikke helt det jeg vil ha. Jeg går bort til en som jobber i butikken.

– Unnskyld men kan du anbefale noe musikk som er litt rock og synth på en gang?

– Jeg kan anbefale den nye til Pet Shop Boys. Eller Madonna. Eller hva med den nye til De Lillos?

Han fortsetter å anbefale helt tilfeldige ting, noe jeg påpeker.

– Hvis du sier hvem du er så kanskje jeg kan hjelpe deg bedre? foreslår han.

Jeg forteller ham hvem jeg er.

– Har aldri hørt om deg før. Vil du fortelle meg litt om deg selv?

Ok, men jeg forteller ham bare det aller nødvendigste. Hvorfor skal han vite halvparten av de tingene han spør om egentlig?

– Okay, da er vi ferdige, bare velg deg et hemmelig kodeord til slutt.

– HEMMELIG1989

– Supert, da kan vi gå videre. Hvem er du?

Jeg får lyst til å bitchslappe fyren, men biter tenna sammen og går gjennom rutinen en gang til.

– Hei på deg kompis, sier han plutselig som om vi er gamle venner. – Jeg må virkelig anbefale denne av New Order!

Perfekt! Jeg går bort til lyttestasjonen og tar på hodetelefonene. Men 30 sekunder inn i låten river den forbaskede ekspeditøren av meg hodetelefonene og spør som om ingenting har hendt:

– Vil du høre neste låt eller en annen låt fra CDen?

WTF? Jeg vil jo for pokker høre mer enn et halvt minutt av hver låt. Jeg rister på hodet og peker mot kassa.

– Det blir 189,- Hvilket kort vil du betale med?

Jeg vifter med et visakort.

– Hvem er du? spør en bankansatt som plutselig dukker opp fra intet og har tatt over for ekspeditøren. – Ikke glem det hemmelige kodeordet!

Hvis han begynner å messe om en kopp Java igjen sparker jeg hardt. Jeg betaler og kommer meg ut av platebutikken, finner bilen og kjører hjem.

 

Fremtiden begynner i morgen

Heldigvis er ikke virkeligheten slik. Men online er det akkurat slik. Ofte verre. Grunnen er likevel helt åpenbar: sikkerhet. Og jeg ville ikke vært uten sikkerheten. Fremover vil sikkerhet bare bli viktigere og viktigere. Det jeg setter fingeren på er brukeropplevelsen.

Å bruke nettjenester i dag medfører alt for mange kontrollinstanser og forstyrrende elementer istedenfor en jevn og positiv brukeropplevelse. Noen ganger bruker jeg mer tid på å finne passord, oppdatere programvare og logge på enn jeg bruker på selve tjenesten jeg ønsker å benytte. Når dette skjer 8-10 ganger om dagen er det forstyrrende og irriterende. For andre med mindre IT-kunnskap er det frustrerende og uforståelig. Vi ville aldri akseptert dette i den virkelige verden, så hvorfor skal vi akseptere det på nettet?

Hvordan kan så fremtiden se ut? Tenk deg om du aldri behøver å logge deg på ett eneste sted fordi du automatisk, og med høyeste grad av sikkerhet, kontinuerlig logger deg på uten din innblanding. Kanskje ved bruk av biometri, NFC, kvantumteknologi eller noe annet fancy ingen har funnet opp ennå.

Jeg har ikke løsningen, men ønsker å utfordre sikkerhetsekspertene og alle som utvikler programvare. Sikkerhet bør bli mer som spesialeffekter på film – de bør være der, uten at vi legger merke til dem, og sørge for en sømløs opplevelse. Sikkerheten må bygges inn og være automatisk, og ikke et forstyrrende element. En motsetning i dag kanskje? En forventning i morgen.

 

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.