top-image_vrengtryne_820x400

Vrengtryne

Jeg vrenger utrolig mye klær. Jeg vrenger så å si alltid. Selv om det er vagt tilfredsstillende å stikke hånden inn i bukser og ermer, gripe tak og dra ut, og dermed uvrenge klærne er det likevel noe du blir lei av å gjøre absolutt hver eneste kveld. Ikke akkurat som å poppe bobleplast, selv om du blir drittlei det også.

– Kan du ikke bare la vær å vrenge de hersens klærne når du tar de av deg da, så slipper du å vrenge dem tilbake?

– Doh! Merkelig jeg ikke har kommet på å si det til kidsa, sånn omtrent hver eneste dag?

Det er jo barna som driver med dette. Fordi de voksne rydder jo etter dem uansett. Jeg bestemte meg for å ikke vrenge tilbake klærne deres en kveld, for å gi dem en lærepenge. Men endte opp med en krangel neste morgen der barna lurte på hvorfor jeg vrengte klærne deres. Forklarte dem at det var dem, men de trodde ikke på meg. Så neste kveld var jeg veldig tydelig da jeg viste dem klærne som de sekunder før hadde kastet fra seg på gulvet. Da de så de vrengte klærne jeg plukket opp skjønte de at det var de som var vrengerne.

Neste kveld, da barna endelig var i seng, skulle jeg sjekke, og pokker om de ikke hadde vrengt tilbake sine egne klær. Brettet dem fint og lagt dem på stolen. For første gang på …noen sinne. Jeg vrengte alle klærne deres og kastet dem tilfeldig rundt på gulvet.

 

Gulvet er også et møbel

Alt havner på gulvet. Ytterklær, sko, inneklær, alt! Selv om vi har skostativ, jakkekroker, stoler, dedikerte steder for klær så vi skal slippe å vasse rundt i en mangefarget innsjø av tekstiler på gulvet. En hel uke samlet jeg bare alt jeg fant som hadde havnet på gulvet i en stor søppelsekk, som jeg gjemte unna.

– Pappa, hvor er skjorta mi? Hvor er buksa mi? Jeg er sikker på jeg hadde dem i går, sa de.

– Hadde dere lagt klærne der de skulle ligge, på stolen, så hadde dere funnet de forbaskede klærne der de skulle ha vært. Jeg sier det bare gjentatte ganger hver dag.

– Ikke si at klærne er forbaskede!

Det hele slo naturligvis tilbake på meg selv da de likevel fortsatte å mase og mase, med en stahet og intensitet som sirisser. Jeg måtte erkjenne at det faktisk var mitt ansvar å sørge for at de har klær og sko og sånt. Et eller annet om å være både forelder og ansvarlig voksenperson. De himlet med øynene og kom med vantro tilrop da jeg dro frem den stappfulle søppelsekken.

– Hææ? Var det du som hadde rappet klærne våre? Ikke rart vi ikke fant dem da. Slemming!

Tror irriterende nok jeg var den eneste som lærte en lekse der.

 

Å smelte på sofaen

Sofaen er omtrent det eneste stedet barna oppholder seg i våken tilstand. Men de sitter ikke. De har drapert seg selv på den, ofte til stor irritasjon for hverandre. En treseter har plass til maks ett barn. Ikke bare sparker de ned alle putene (for puter er noe kjipe greier bare voksne trenger), men de prøver å sparke ned hverandre også. Noe som genererer høylytte og svært irriterende lyder fra den tapende parten. Lyder som gjør at jeg får lyst å gå i motsatt retning. Før jeg etter kort tid kapitulerer for å unngå klager fra naboene, og ber dem holde opp før jeg skrur av TVen. Da er de stille i 27 sekunder før de begynner igjen. De tester grenser. Både egne og mine. Ikke sjelden skrur jeg av helvetet, bare for å starte et nytt. For hva i hule skal de ta seg til når de ikke har TV? Det er min oppgave å underholde.

Av og til draperer de seg på en så idiotisk måte på sofaen at de langsomt sklir av den med hodet først. Som om de smelter. De treffer da gjerne bakken i en unaturlig vinkel. Og kommer i klemme under bord og andre møbler. Når jeg hjelper dem opp og påpeker at det er deres egen skyld får jeg Blikket. Det var hvertfall ikke deres skyld, men kanskje til og med min.

 

Omdefinere møbler

En populær myte handler om arkitekten bak et berømt kontorbygg, kan det ha vært Google? Historien handler om hvordan arkitekten ikke anla uteområdene med en gang, men ventet og så hvor folk faktisk gikk. Der anla han stiene. Kanskje jeg har gått helt feil frem med møblene?

En dag solgte jeg derfor unna alle møblene. Ut med knagger og skostativ. Ut med stoler og bord. Ut med sofaen. (Men for å ikke starte kjernefysisk nedsmelting i en liten leilighet beholdt jeg TVen.) Isteden satte jeg en rammemadrass rett på gulvet foran TVen. Helt uten puter. Barna fikk sjokk. Nå lurte de på hvor de skulle gjøre av utejakkene, sko, klær. Jeg foreslo at de jo kunne kaste alt der de alltid kastet det likevel. På gulvet. Det var jo der alt havnet uansett.  Men det var ikke morsomt i det hele tatt. For nå kunne jo klærne bli skitne, bli rotet bort og alt mulig rart. Og hvordan skulle de klare å sitte på en madrass og se på TV, uten puter eller noe.

– Sitte? sa jeg, men de tok ikke sarkasmen. – Bare ligg, som dere pleier. Sofaer er til å sitte i, madrasser til å ligge på.

De ble helt fra seg og hylte og gråt for hvordan kunne jeg. Jeg sa jeg bare tilpasset interiøret etter deres eget bruksmønster slik at også jeg slapp å hele tiden plukke opp klær, rydde, vrenge, mase. Jeg begynte å fortelle om han arkitekten, men jeg klarte ikke høre min egen stemme engang.

 

En siste lærepenge

Og folk lurer på hvordan det kan finnes ekstremister som i full oppriktighet mener at sine forskrudde oppfatninger er sannheten? Vel, det begynner åpenbart som barn. Kanskje ekstremister fortsatt er som barn, bare farligere, med våpen og bomber og religion. Samme drit, annen innpakning. Så barn er på en måte som små ekstremister. Forholdsvis ufarlige, men voldsomt energitømmende.

Det blir artig å høre hva de synes om barndommen sin etter hvert. Dersom de drar frem traumatisert-kortet skal jeg saktens vise dem noen videoklipp jeg har på lager. Men jeg har en følelse av at lærepengen igjen blir min. Den dagen de er nødt for å ta seg av meg på et vis. Eller ikke.

 

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.