Ny versjon av Bullshit Bingo

I ulike bransjer er det ulike ord og vendinger, eller jargon, som brukes. Selv innen samme bransje varierer det etter hvilket firma eller selv hvilken avdeling du vanker i.

I et ikke-navngitt, norsk selskap i IT-bransjen, i Oslo fårn kanskje legge til, fungerer denne listen som en utmerket drittpreikbingoliste. Og det blir bingo i hvert møte!

• On the same page
• Det er _din_ baby
• If you know what I mean
• Slik som jeg ser det...
• The whole enchilada
• Win-win situation
• Don't want to rock the boat
• Killer-app
• Om du skjønner hva jeg mener?
• ...for å recappe...
• For å si det sånn...
• Hue og ræva
• Up to speed
• Need to know basis
• Har du noe å adde?
• Fill us in...
• Obviously
• You know
• Such as...
• Sort of...

Noen ønsker vi har til små barn

• Ikke flytt på alle ting. Ting ligger der de gjør fordi vi vil ha dem der. Og ja, vi har sett dem før.
• Det er ikke nødvendig å spørre om det samme ti ganger på rad. Svaret vil være det samme uansett. (Bortsett fra når du spør for 36e gang og ikke orker mer. Da gir vi etter og håper du har lært leksa!)
• Selv om det virker rart kommer man ikke fortere frem ved å spørre "Er det lenge til vi er fremme?" hvert annet minutt.
• Tallerken har faktisk en funksjon. Det er på den og ikke i sofaen alle smulene skal. Det hjelper heller ikke å snu tallerkenen på huet etterpå.
• Når voksne sier "være stille" betyr det mye mye lenger enn bare det neste du hadde tenkt å si. Faktisk kan det bety så lenge som en hel episode av barneteve.
• Med mindre du er i skogen så er ting som ligger på bakken aldri fint å plukke opp. Aldri.
• Ikke snakk om andre så de hører det. Mannen med de rare tennene vet sikkert om at han har rare tenner fra før av.
  
• En og annen promp kan være morsomt, men tiss, bæsj og promp er ikke noe vi liker å tenke på eller snakke om 20 ganger i timen. Dessverre.
• Med mindre drømmen er å bli despot eller diktator i en bananrepublikk, ikke gråt for hver minste ting som ikke går på skinner. Ingen liker lyden av gråtende og sutrende barn.
• Det er helt sant, tusj går ikke vekk fra hverken sofaen eller veggen. Og nei, vi synes ikke det er pent i det hele tatt. Kun tegne på papir. Blanke ark. Ikke regninger, attester, søknader eller andre viktige papirer.

På kant med bassenget

Dette er sommeren da eldstedatter (4,5) skal lære å svømme, så vi går på svømmekurs én gang i uken. Og foreldre må være med uti. Bassenget er 0,9 meter dypt på det dypeste, så en mann på nesten 2 meter blir unektelig litt malplassert. Dvaske foreldrekropper dupper like bak sine små barn: Mammaen som ikke lenger passer like godt i den utvilsomt overprisede badedrakten hun har på seg, og prøver å ignorere det i håp om at ingen skal se det. Pappaen, som ikke bare ville bli stoppet i rabieskontroll på grunn av sin heldekkende pels, men som har snørt badeshortsen sin så stramt at kulemagen virkelig blir fremhevet. Og ytterligere noen halvdvaske, vinterbleke kropper. Dette er for mye for meg. For nært. For mye private lukter. Hvor godt har de dusjet egentlig? Vannet som marineres av dem. Og av barnas spytt og snørr som renner ut og blander seg med vannet etter som undervisningen skrider frem.
Instruktøren er en jente på kanskje 16, i en alt for stor kortermet våtdrakt:

Instruktøren: Da kan dere alle samles i ring.
De voksne skyver barna foran seg, og følger etter på en klumsete måte - noen vagger i det lave vannet, andre sleper seg ugrasiøst frem.
Instruktøren: Da skal vi lage en heksegryte.
Hun tegner omrisset av en stor gryte i vannet, midt i sirkelen. Og rører rundt i vannflaten med armene.
Instruktøren: Kan noen fortelle meg hva heksene liker å putte i grytene sine?
Jeg: Hehe ja, små barn!
Alle gir meg blikket. To av barna er på gråten, men blir fort trøstet.
Instruktøren: Hva med noen flaggermusører?

Heksegryten blir full av pølse, tåfis, epler og noe annet, og selv om øyeblikket ble reddet merker jeg at jeg har gjort urettelig inntrykk. Det er bare seks ganger igjen.

Våte sokker og idioter

Hva er det med disse forbaskede stedene der mange mennesker må sitte og vente? Legekontorer, barnas danseskole, etc. Vennligst ta av deg på skoene, står det på et skilt i yttergangen eller garderoben. Spesielt relevant i vinterhalvåret. Og de fleste er flinke, og sitter der og venter mens de vifter ulike sokkerte føtter mot hverandre. (Å gå i sokkelesten blant andre mennesker er for mange litt privat.)

Men noen få idioter går inn med snødekte sko og etterlater seg stier med ørten små vanndammer. Som alle andre må tråkke oppi. Det er ikke lett å unngå. Derfor gir flere også opp og dropper selv å ta av seg skoene. Enda flere vanndammer. Hmm, aner jeg konturene av en ond sirkel her? Snart er det så mye vann og slaps på gulvet at de kan begynne å måke inne også.

Ikke så mye å hisse seg opp over , men to ting virker helt mot min hensikt: å tråkke i vann i sokkelesten, og idioter. Våte sokker som en konsekvens av idiotisk oppførsel er nesten ubeskrivelig.

Ocean Fresh, mmm...

Ocean Fresh, står det å lese på flere ulike flasker med rengjøringsmidler. Havfrisk, med andre ord. Men hvor friskt er havet egentlig? Bortsett fra all søpla som vi kaster i det. Havet er en enorm suppe av forråtnelse og celler. Vi snakker hovedsaklig om kjønnsceller, eller sperma. Fra fisk, skalldyr, hvaler. En voksen blåhvalhann ejakulerer rundt 400 liter med spermkliss. Det aller meste går rett i havet.
400 liter, det er et helt badekar fullt. Får en vanlig mann til å føle seg liten. Vi mennesker måler i teskjeer. Så forestill deg du er i seng med kjæresten og sexer ivei. Plutselig er hun dekket av et lass med mannsaus, fra topp til tå.
- Du kjære, sier hun i bobler, - Hva var det som skjedde? Hva faen var det?
Du er utslitt, og blåser røykringer fra en nytent sigarett.
- Jizz, sier du tilfreds (utt. jeez)

Så tenk på det neste gang du spiser sushi. Uansett hvordan du ser på det, it's fucked. Men hei, det er i det minste havfriskt!
(Og nå vet du hvorfor havet lukter som ...havet.)

MBT endrer markedsstrategi!

Masai Barefoot Technology endrer nå markedsstrategi fullstendig etter at jeg har avslørt for dem at maasaiene ikke bruker sko i det hele tatt. I tillegg vil de endre navn, forhåpentlig til å gjenspeile den korrekte skrivemåte av den afrikanske stammen de rappet navnet sitt fra.

Som en oppfølging av tidligere innlegg på starjuice.com om MTB-sko og maasaienes manglende omgang med hverken MBT-sko eller andre typer sko, gjorde jeg MBT oppmerksom på mine skarpsindige observasjoner i et kort telegram til dem:

Dear MBT-Sirs,
Since you call your product Masai Barefoot Technology, you somehow admit that the Maasai do indeed, not wear shoes. Sandals, if anything. How can you then base your whole marketing strategy on selling shoes, that the Maasai do not use? They don't wear MBT-shoes, not even regular shoes. Are you implying that the Maasai have a different anatomy than other people? (Also, you have misspelled Maasai!)

Tenker det fikk dem til å tenke på noe. Og ganske riktig, knapt to dager senere mottar jeg returtelegram fra MBT:

Thank for the update.

We will be sure to change our
entire marketing approach, and
change our name.

Thank you very much for this email.

Sincerely,

Heath Norton
Retail Marketing Coordinator
Masai USA Corp.
865 W. Amity Rd.
Boise, ID. 83705

Hvordan de løser denne logiske bristen i sin markedsføring blir spennende å følge med på. Jeg vil ikke utelukke at ett trekk er å prøve å få maasaiene til å bruke sko, kanskje fortrinnsvis MBT-sko?

MBT - Masai Barefoot Technology

Sko som baserer seg på en idé om at maasaienes rullende gange på savannen skal være bra for skjelettet og ryggen. Bortsett fra at de ikke bruker MBT-sko. De bruker knapt sandaler, skåret ut av brukte bildekk. Prøver skoprodusenten av MBT å si at maasaiene har annerledes anatomi enn andre mennesker? Får de prosenter? Jeg tror ikke engang maasaiene vet om MBT engang eller at noen utnytter deres navn og rykte!

De markedsfører "teknologien" som anti-shoe, eller antisko. Og hva er det motsatte av sko? Riktig, ingen sko. Og det er det maasaiene vanligvis bruker. Men likevel selger de sko. Tøser!

Hadde de bare sagt at de var inspirert av maasaienes rullende gange og kommet opp med en sko som emulerer det, selv om altså maasaiene ikke bruker sko, ja da hadde dette ikke føltes som noe gedigent vås og lureri.

... I tillegg har de feilstavet maasai i produktnavnet. Så det så!

Hva er ”The Secret”?

Den nye farsotten for tiden, som er å finne i enhver bokhandel, er våset som heter ”The Secret”. Det er en video, det er en bok, og det er en bevegelse av folk som er på desperat søken etter en ny religion – noe å tro på. For hvis noen sier det, hvis det bare står svart på hvitt, ja så er det faen meg sant. Hvis også noen halvkjendiser eller folk med imponerende titler lar seg intervjue i denne videoen, ja da selger folk gjerne sjela si for bare 199,-

Pakket inn i masse mystikk og oppdiktet historie, som påberoper seg noen av tidenes største og mest kjente skikkelser innen vitenskap, akademika og politikk, er denne sannheten som kan gi deg nøkkelen til universet. Eller noe sånt.

Hemmeligheten er denne: Hvis du bare ser for deg at du har fått eller oppnådd ditt innerste ønske, ja, så vil det bli sant. Æresord og hokus pokus.

"The Secret" føyer seg inn i den New Age-folden vi ser ut til å bevege oss inn i. De har tatt tak i noen sannheter som en hver coach kunne fortalt deg – at all endring starter med deg selv og dine holdninger. Men å pakke det inn som en av verdens eldste hemmeligheter og som en sannhet som gjør at alt du ser for deg går i oppfyllelse er ren idioti. Det vil si, det er den reneste gullgruve, dersom du bare kan lage en proff pseudodokumentar, akkompagnert av en bok, knytte den til noen navn, og så få markedsført den over alt... Og hvor stor hemmelighet er det når du lager bøker og TV-serier om det?

Minner meg litt om de bøkene som alltid er til salgs som er en variasjon av "Slik blir du rik på 1-2-3", og som i seg selv egentlig er en masse banale sannheter. Rik blir kanskje noen av dem som skriver disse bøkene.
Hvor mye de som lagde "The Secret" tjente på sitt opplegg? Vel, det er den egentlige hemmeligheten.

På bussen i dag (#1)

– På bussen i dag så jeg en mann som tok frem sin stresskoffert (har ikke sett en av dem siden midten av 90-tallet, og som allerede da var en etterlevning fra 80-tallet). Han åpnet den på fanget sitt og så seg rundt med øynene, uten å vri hodet. Så plukket han frem en kunstig mustasje som han festet, og fortsatte med å romstere i kofferten, som det fra hvor jeg satt ikke var mulig å se oppi. Han tok opp en politicaps og satt den på hodet, med den korrekte buede bremmen (bremmen på en caps må aldri være rett, men buet, ofte ganske mye. Bare bønder og små barn bruker caps uten bøyde bremmer). Så tok han frem en en politijakke. En slik med ordet "POLITI" skrevet i store hvite bokstaver på ryggen, og med hvitrutete kant nederst.

Det siste han tok ut av stresskofferten var et verktøybelte, som inneholdt alt en moderne politimann ikke kan bli sett uten, inklusive batong og pistol. Han festet en walkie talkie mikrofon på skulderen og en propp i øret.
Plutselig sa han inn i håndsettet "Gupta, Sander, er dere klare? Ja, snart i posisjon. Ja, på bussen, er der om to!".

Folk har lagt merke til ham nå og det hele virket for å være ærlig ganske suspekt. Men ingen sa noe eller gjorde noe. Det var jo ikke akkurat ulovlig, eller var det? På neste holdeplass gikk han av, og det siste jeg fikk med meg fra vinduet var at han kastet stresskofferten i en busk. Vi hadde vel ikke kjørt mer enn 50 meter videre før jeg la merke til at vi passerte Sparebank 1.

Ranet i smug

I forrige uke ble jeg ranet i smug – det vil si, det var ingen som så det, bortsett fra meg naturligvis, og ja, det var i et smug. Så det hadde kanskje være mer riktig å si at jeg ble ranet i smug i et smug, men det er ikke poenget. (Og det var vel mer et ransforsøk enn et vellykket ran.)

Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk inn i smuget i utgangspunktet, og det var vel derfor jeg snudde for å gå ut av det igjen da en raner blokkerte veien min.
– Få telefonen din!
Hvor er høfligheten til folk?
– Jeg vet de er ganske sjeldne nå for tiden, men det er faktisk fire telefonkiosker et kvartal lenger nedi gaten her. Én av dem virker sikkert, foreslo jeg.
– Hørte'ru dårlig eller? Jeg ska ha tellefonen din. Nå!
Han puttet en hånd i lommen. Skulle det virke truende? Hadde han et våpen der? Eller var han bare kald på fingrene?
– Du, jeg kjenner deg ikke så jeg har ikke lyst å låne deg min telefon. Dessuten var den ganske dyr, og tenk om du griser den til eller mister den i bakken? Nei, du får kjøpe deg en én-kroners telefon du som alle andre.
Da plutselig dro han frem en kniv som var alt for stor.
– Gi meg alle pengene du har, og det litt kjapt, ellers!
Jeg hadde bare en krone i lomma, men av prinsipp hadde jeg ikke noe lyst å gi dem fra meg til en fremmed som attpåtil var frekk og hadde kniv.
– Ellers hva, tough guy?

Dette gjorde ham tydligvis opprørt, for han bykset mot meg med kniven klar til hugg. Men han var i grunnen ikke særlig fryktinngytende. Jeg fulgte nøye med på kniven og klarte å gripe tak i vristen hans idet han hogg mot meg, med det resultat at han fortsatte fremover og forbi uten så mye som å rispe meg. Her må jeg påpeke at det hadde vært en smal sak å vri hånden hans slik at han ville skadet seg selv ganske kraftig i det han snublet forbi meg og måtte ta seg for da han falt. Men jeg gjorde det ikke. Hva folk får seg til å begå av kriminelle handlinger - også bare for en krone da gitt?

Kniven hans brakk i fallet, og full av sinne kom han løpende mot meg med veivende armer mens han brølte noe på en språk ikke jeg kjente igjen. Hvilken taktikk, tenkte jeg. Dette måtte være det siste desperate halmstrået, å storme mot noen som en neanderthal, fullstendig uten mål. Likevel, det var også en skummel og potensiell skadelig situasjon. Igjen klarte jeg å gripe tak i en arm, mens jeg plantet en fot i mageregionen hans. I en flytende bevegelse satt jeg meg ned og sparket hele fyren over meg og bakover. I det han traff veggen hørtes en lyd som er mistenkelig lik lyden av en kokosnøtt som du mister i gulvet. Oj sann.
– Ja, da ser det ut som du får låne telefonen min likevel da, sa jeg til den henslengte fyren på bakken. Et halvåpent øye stirret på måfå ut i luften, men jeg kunne se at han pustet. – Men hvis det er greit så ringer jeg for deg. Ja, hallo? Er det legevakten?

Peis eller brannskap?

Når du bygger hus er det 735693 ting du skal tenke på, og 43702 som du glemmer. Peis er ikke en av dem, og ikke så lett å bestemme seg for. Skal du ha stor eller liten? Innebygd, frittstående? Vedpeis, gasspeis, eller blir det klebersten?

- Jeg synes det er så mange gammeldagse og kjedelige peiser, sa jeg i et lystig lag.
- Men det er kommet mange nye, flotte modeller i det siste, foreslo noen.
- Jeg ser jo det de har i brosjyren her. Mye rart. Se på denne modellen, den er så innmari høy!
- Ja.
- Det ser ut som det har tatt fyr i et skap, foreslo jeg.
- Ja.
- Kanskje det er barskapet?
- Ja.
- Da er det kanskje ikke så rart det brenner i hele skapet hvis det er der du har brennvinet ditt...
- Aah, ha ha host...

En annerledes uke

Vi mennesker er eksperter i å tilpasse oss. Det vil si, vi er eksperter i å skape vaner av ting vi gjør. På den måten kan en arbeidsuke godt fortone seg som en eneste dag ettersom alle dager er like.
- Hva? Er det fredag i dag? Men det var jo mandag i går...

Og for mange er dette midt i blinken. Hele liv passerer forbi som om det var gårsdagens gasser.
- Hva? Har jeg virkelig jobbet her i 30 år? Jeg begynte jo i fjor...

Min forrige uke var ganske annerledes. Jeg bestemte meg for å gjøre tre uvante, og for meg helt uplanlagte ting hver dag. Jeg tok det på sparket. I hver situasjon jeg befant meg i prøvde jeg å vurdere om det var mulig å gjøre noe annerledes enn jeg pleide. Og gjett om det var mulig?

Mandag:
- Stupte kråke ned trappen
- Bitch-slappet kassadamen på Rema 1000
- Hadde bare ketchup til lunsj i kantina

Tirsdag:
- Begynte å gråte i billettkontroll
- Farget alle fortennene med rød sprittusj
- Åpnet all post i de ansattes posthyller og signerte "OK!"

Onsdag:
- Ga bussjåføren nakkemassasje
- Ga 50 øre til en tigger (dette var den gavmilde dagen)
- Sa hei til alle jeg møtte

Torsdag:
- Brukte rollerskates hele dagen
- Svarte all mail med "Er dette virkelig viktig?"
- Kjørte trikk i 5 timer etter jobben

Fredag:
- Løp isteden for å gå
- Myste hver gang noen snakket til meg
- Fylte opp og brukte en salatbolle som kaffekopp

Etter denne arbeidsuken har jeg gjort noen annerledes erfaringer også. I tillegg til flere brukne ribbein har jeg vært på nippet til å miste jobben og flere venner, bli banket opp av ymse folk og fått en tannlegeregning som koster det hvite, bokstavlig talt. Og nå skal jeg liksom tilbake til mitt vanlige meg neste uke? Vi får nå se...

Ny dings gir håp for joggere

Du skjønner du har å gjøre med en dingseboms, eller gadgetfrik på nynorsk, når du først får høre om hans nyerhvervede ting gjennom litt over middels ivrige venner og bekjente. "Har du ikke hørt om Armands nyeste dings?"

Dagens dings var en elektronisk knapp du puttet i skoen, og en annen sak du festet på din iPod, kunne han forklare. Deretter ventet jeg på den store åpenbaringen – forklaringen som ville gjøre at jeg døde av misunnelse der og da, eller i det minste ville prøve å snike meg unna ved hjelp av en dårlig unnskyldning, og sporenstreks ilt avsted og kjøpt maken. For jeg er også dingseboms – så langt jeg orker (les: har råd).
– Men hva gjør den da? forlangte jeg i utålmodig spenning.
– Den forteller deg hvor fort du går og hvor langt.
Det kan man da vite om man ikke er blind, tenkte jeg.
– Men hva er det den egentlig gjør? fortsatte jeg.
Han så på meg som om jeg var en idiot – hørte jeg ikke hva han sa?
– Det er en damestemme som på svensk forteller deg i øret hvilket tempo du har, om du bare spaserer hurtig eller løper. Så kan du på nettet hente ut data og grafer og slik.
– Jøss, sa jeg i et forbløffet tonefall. – Det er en skritteller eller noe da?
– Den er TRÅDLØS, formante han og hadde vel mentalt gitt meg opp. – Når du trener kan du selv sette hvor mye du skal trene, hvor mange kalorier du vil forbrenne, så forteller den deg når du kan slutte å gå.
– Men hva om du ikke har kommet frem? forlangte jeg.

Jeg så for meg joggere som med anstengte smil prøvde å ignorere tidenes største vannblemme, forårsaket av en slags knapp de hadde i skoen.

Du kan jo sjekke ut iLounge (Hva er greia med alle navn som begynner med liten "i" og stor nestebokstav? Hvorfor??) som har en anmeldelse av denne duppeditten:
http://www.ilounge.com/index.php/ipod/review/apple-computer-nike-ipod-sport-kit/

Transer og økonomi

Jeg overhørte en av økonomikollegaene som snakket om "problemet med at noen legger inn gamle transer". Og her må jeg si at jeg ble ganske overrasket. En av firmaets mest konservative uttrykte bekymring for at vårt såkalte inkluderende, men akk så diskriminerende samfunn likevel, driver en slags heksejakt på gamle transer og får dem lagt inn, utvilsomt mot deres vilje. Fordi de er transvetitter og vet å feste til etter to? Fordi de kler seg ...ahem, annerledes og mer fargerikt enn deg?

Vel, jeg hverken har noe imot transer eller bryr meg for mye om dem, men av alle skulle jeg minst tro at en økonom ville være bekymret for transer. Vent litt... Kanskje han er skaptranse, og trekker i de mest vovede gevanter på sin mørke fritid, dansende på bordet i byens mer lyssky nattklubber, til dundrende rytmer av, vel, trance music, naturligvis.

Nah. Det er sikkert en annen forklaring, som sikkert er innmari kjedelig og sikkert bare handler om økonomi når alt kommer til stykket.

Den femte setningen

Noen ganger er det slik at menn og kvinner kommer fra den samme planeten og snakker samme språk. Men ikke alltid.

Hun: Hva mente du nå? Noen ganger tenker du masse setninger, men du begynner å snakke først på den femte, og da er det ikke alltid like lett å henge med.
Han: Jeg snakket faktisk de første fire setningene også, men du begynte først å høre ved den femte setningen. Det er vel sånn det er å være SMS-enkemann.
Hun: Oi, beklager det. Men noen ganger er det også sånn at du sier de fire første setningene inni deg?
Han: Joda, det kan godt være. Men dere jenter forventer jo at vi skal være tankelesere, så da burde du få dem med deg uansett.

Er du ...fil?

I Sverige drikker de filmjölk. De er mye mer open minded enn oss, eller hull i hodet som vi kaller det.

I Norge har vi ofte problemer med "fil"-endelser. Det indikerer som oftest noe som har med sexualitet å gjøre – ofte noe politisk ukorrekt. Som homofili. Alle skal late som det er såå kult, mens de smiler SAS-smilet, og raskt bytter tema. Frankofil, derimot, er beslektet, og er også en form for homofili hvis du er gutt. Pedofili derimot er nesten forbudt å nevne, forståelig nok. Selv om navnet egentlig får meg til å tenke på føtter. Som i pedikyr. Eller Peder – som er tatt fra kallenavnet til en kar på Jesu tid som gikk innmari mye. Moped er avledet av det latinske "Motorized Pedestrian", som betyr motorisert fotgjenger. En logoped er avledet av "logos" som betyr ord. De gamle apostlene var logopeder alle sammen ettersom de gikk veldig mye og snakket ustanselig. Ofte om hvor mye de hadde gått, og kunne ikke noen finne opp Nike Air snart? Og om Jefuf da.

Men det er så mange fler og positive sider ved "fil". For eksempel neglfil, som for mange damer er veldig avslappende å tenke på. Da sitter de gjerne behagelig og får stelt hender og kanskje føtter.

Eller drosjefil, som ofte får forretningsfolk til å slappe av. Fildeling er veldig moderne, og betyr at man kan være både heterofil og homofil på en gang. Bifil kalles det. Filateistene er en egen gruppe mennesker som eksperimenterer mye med sin sexualitet under påskuddet av å samle på frimerker. Vi kjenner jo alle til den dårlige sjekkefrasen "Vil du være med hjem og se på frimerkene mine?".

Vi mennesker, hvertfall halvparten av befolkningen, tenker ustanselig på sex. Men sannheten og grunnen til mine spontane betraktninger rundt sex og "fil"-endelser er en episode jeg opplevde på jobben:

"Jeg fant en neglefil? Hvem eier den" spurte en kollega.
"Den er sikkert Goggen sin - han er homofil!" svarte en annen.
Da fikk avdelingens svenske filmjölken i nesen.
Der! Alt har en sammenheng!

Espen Eckbo nesten drept av T-banen!

Det var en slik dag da jeg hadde vandret gatelangs i hovedstaden og stod og ventet på banen hjem. Nationaltheatret stasjon, og forbi spankulerte freidig Espen Eckbo og en dame. Det var kona, kunne min informere, for sånt vet da alle.

Tenk, der og da kunne jeg med et velrettet spark sendt den intetanende herr Eckbo over perrongkanten og rett inn i fleisen på 5’ern til Storo som i full fart skrek seg inn på stasjonen. Men det ville utløst en håpløs serie hendelser jeg ikke orker å tenke på engang. Ikke ville jeg hatt noen grunn heller. Så jeg lot det være.

Min morgen i helvete

I helvete er det slik at uansett hvor lenge du har sovet så våkner du alltid og føler intenst at du mangler 4-5 timer søvn. Den svarte helveteshundens kjeft veivet faretruende nær ansiktet mitt. Søvnen nektet å gi slipp og kroppen verket. Lyden av hans dødelige hale var i takten av Helvetes Morgenmarsj. Denne dyriske logringen, som rev ned store deler av inventaret, må tolkes som en blanding av glede og skadefro. Bare ikke Beelzebub den yngre ble revet ut av sin søvn i kammerset ved siden av.

Jeg stod og kastet slemme apekatter ned i avgrunnen, i håp om at det svarte monsteret ville ta med halen sin andre steder. Men for sent. Fra kammerset lød et skingrende hyl på flere decibel, som vitnet om at nå var helvete løs for alvor. Alle forsøk på å behage Beelzebub med eliksirer og avgudedyrkelse var fåfengte. Med en serie lyder og spørsmål ble jeg øyeblikkelig stilt til rette. Jeg stod foran henne og vaklet, ikke helt våken, og ute av stand til å gjøre meg helt forstått. Sitte på skulderen. Okay da, hva du enn befaler.

Jeg var dum som prøvde å legge meg ned i fem minutter til. Digre gjenstander svevde gjennom luften og traff meg rett som det var i hodet.

I tillegg hadde en skare av smådjevler ankommet og bedrev regelrett krigshissing. Beelzebub var unaturligvis grådig sulten etter sin dype søvn, og smådjevlene ertet henne opp med tilrop som ”Er du sulten? Ja? Jaa? Sulten?”. Skrikingen tiltok uante styrker og truet med å sprenge ikke bare trommehinnene mine, men også deler av hjernen innenfor.

Da selveste Satans vekkerklokke landet i øyet mitt tok jeg hintet.

Beelzebub og helveteshunden utvekslet noen ildkuler før jeg tok med meg førstnevnte på badet for å skifte bleie og få på henne dagens klær. Deretter grøt og så barnehage.

Først på toget på vei ned i helvetes avgrunn våknet jeg til og skjønte at alle rundt meg kanskje var jævler hver og en, men at det måtte være privat. Jeg var tilbake i vår verden, på vei til jobb.

Kan en muslim høre på andakten i P2 dersom han kjører taxi?

Så var det snø igjen da. Så var det store forsinkelser på T-bane og drosje igjen da. Så var det forfrysninger og tænders gnidsel. Igjen da.
Etter 17 meningsløse minutters venting på en T-bane som ikke virket, ventet jeg ytterligere 25 på en drosje. Da det omsiden kom en drosje skrenset den sidelengs inn på holdeplassen, rett foran meg. Bakdøren åpnet seg langsomt og sigarettrøyk oste ut.
- Ja, vær så god? hørte jeg en stemme som pep innenfra.
Jeg satte meg inn. Drosjesjåføren var nok overbevist om at ingen kunne oppdage at han hadde røkt i bilen, bare 30 sekunder i forveien.

Det var da jeg hørte det - radioen stod på, over middels volum, og det var P2s morgenandakt.
- Da leser vi fra Johannesevangelier, manet en bedøvende kvinnestemme og fortsatte med sin gudfryktige befaling.
Etter noen minutter med gla'-budskap var det en kristen myk-poplåt, etterfulgt av fader vår - den moderne versjonen.
Jeg så på drosjesjåføren. Etioper eller somalier, helt klart. Er de kristne? Jeg vet jo det er en gruppe erkekonservative sk. koptiske kristne i Etiopia, men de bekjenner seg ikke protestantismen. Umulig å vite, men jeg måtte undre meg. Hadde han kanskje blitt så lei av den Nye Muslimske Oppstandelsen at han hadde byttet religion i ren khat-rus? Eller var denne radiodemonstrasjonen et forsøk fra drosjesjåførens side å forsone på? "Se her, jeg hører på kristendom, fordi kristendom er jo helt ok det da, og alle nordmenn er kristne. Ok?"

Jeg satte på min egen mobil-walkman og betraktet trafikken der ute mens den sneglet seg forbi i 20. Etter 40 minutter hadde jeg kommet meg fra Røa til Nydalen.
- Virru ha kvittering? spurte drosjesjåføren?
Han fiikk blikket i retur. For et spørsmål. Dette skal sporveiene få betale for!

T-banen, mandag ettermiddag ca. 16:38

Vognen er tettpakket og folk nærmest henger over de som sitter, i et forsøk på å gi de et snev av dårlig samvittighet. En mobil ringer. En fyr av pakistansk utseende svarer:

- Alla? Ja. Hm-mm. Alt går etter planen. Ja, banen er helt full. Sikkert hundrevis. Jada, jeg er klar. Det blir høyt ja. Kanskje du hører det helt dit du er. Det blir bråkete hvertfall. Regner med du kan lese om det i avisen i morgen. Ja, ryggsekken er drittung, helt sprengfull. Nei, tror ikke de aner noe som helst.

På neste stasjon var det en nesten panikkartet flom av mennesker som stormet ut av vognen. Mannen som hadde snakket i mobilen fikk omsider satt seg, og gikk selv av to stasjoner senere.
Dagen etterpå ga Dagbladet konserten hans en meget bra anmeldelse, og fremhevet at DJen hadde en imponerende musikksamling i sitt repertoar.
Hva trodde du dette dreide seg om egentlig? Vi er kanskje mer stigmatiserende og fordømmende enn vi liker å innrømme?

...et annet partytrix når alle på banen er like ved å sovne av trøtthet, enten det er tidlig eller sent, er å gjøre følgende:
Når banen stopper ved en stasjon har de aller fleste som skal av reist seg og står klare til å stige av. Rett før dørene åpner (og det blir for støyete) kan du si med kraftig og myndig røst "Ja, da var det billettkontroll!"
7-8 mennesker som satt i egne tanker får det plutselig veldig travelt og styrter ut sammen med de andre som skulle av

Julemenneskene tyter frem

Det heter julestri nettopp fordi man for lengst har skjønt at det er noe man strir med. Det må være menn som har funnet på det ordet. Vi hater alt maset med pynting over alt, og gaver til det tyter ut av enhver forstand. Kvinner elsker det - en hel måned med shopping!

Men hvor kommer alle menneskene fra? Jeg synes det er minst dobbelt så mange mennesker rundt omkring nå som det er ellers på året. På gata. På T-banen. På kjøpesentre og i butikker. Hvor var alle disse menneskene for en måned siden? I lagertanker? Så tines de opp for å sendes ut i julerushet?

Det rimer med mine observasjoner av alle babes som dukker opp i april og mai. Hvor er de ellers resten av året? Og i August dukker det opp horder av små barneskolebarn med alt for store ransler. Du ser ikke de ellers i året.

Og i juni juli kommer busslastene med Japanere. De forsvinner også med et blaff, men japanerne oppbevarer vi langt unna i det fjerne østen.

...det er heller ikke så rart at butikkpersonalet over alt er så rause med sine krampeaktige smil. Desember måned er den aller mest inntekstinnbringende måneden i hele året. Du har faktisk betalt for de påklistrede smilene. Så nyt dem mens du kan. I januar, når du skal bytte et lass med gaver, er de ikke blide i det hele tatt.

Perrongvandrerne

På T-baneperrongen samler det seg en god del mennesker om morgenen. De stiller seg opp nogenlunde etter samme mønster hver dag. Hun litt eldre med den bittelille ryggsekken, hun står nesten i enden av plattformen. Hun vil først frem. Han som begynner med ørevarmere allerede i august, han står sånn omtrent midt på perrongen. Og skoleungdommen samler seg ved billettautomaten. Vi andre har også mer eller mindre vante områder vi liker å stå på. Vi har liksom funnet plassen. Sånn er det. Tar du en senere avgang er det nye faste mennesker.

Så kommer T-banevognene skrapende inn på perrongen. Øyeblikkelig er det et titalls mennesker som begynner å gå i samme retning som toget, mens de ser bakover. Hvor skal de? Er de redd for at T-banevognene skal stoppe lenger unna enn det alltid gjør? Angrer de på stedet de stod og ventet på først?
Jeg derimot, vet akkurat hvor dørene åpner seg, og trenger ikke ta mange ekstra skritt. Jeg fungerer derfor som en slags ufrivillig dørstopper og fysisk hindring for flere av disse perrongvandrerne, som ofte blir ganske overrasket over å gå rett inn i meg. Jeg bare rister lettere oppgitt på hodet og smiler av dem. Prøver de å imponere oss ved å gå i én retning, men se i en annen?

De som har drevet lenge med denne nå-kommer-toget-nå-må-jeg-vandre-tendensen ender kanskje opp som en kroniske vandrere? Enhver T-baneplattform har én kronisk vandrer. En som bare vandrer rolig frem og tilbake, gjerne med hendene på ryggen. Kommer toget fortere da? Er det en slags mental stollek? De kommer til enden av platformen og tenker "Nei, her var det ingen T-bane", og vandrer så tilbake.

Narvesens pølsefest

”Alle pølser 15 kroner!” står det på banneret som henger over inngangen til hovedstadens Narvesen-kiosker for tiden. For fristende til å gå forbi.
– Hei, sier jenta bak disken og smiler mens hun prøver å la vær å vise at hun tygger tyggis.
– Hei, svarer jeg. – Jeg skulle gjerne hatt noen pølser.
– Jaha? Hvor mange?
Jeg ser dumt på henne et sekund.
– Alle selvfølgelig, svarer jeg.
– Alle? spør hun og ser ned på pølsene, som ligger og roterer i sitt eget fett. – Alle åtte?
– Yes baby, og alt på. Og så bare putt dem i en pose.

Jenta holder på og danderer pølsene med tilbehør, på rad og rekke oppå glassmontret. Til slutt legger hun dem i en bærepose, som hun rekker meg med et litt usikkert smil.
– Kort eller kontant?
– Kontant. Her, vær så god!
Hun ser forundret på meg. – Men dette er jo bare 15 kroner?
Jeg ser på pølsene oppi bæreposen, og hoster tidsriktig uten å holde meg for munnen.
– Ja, stemmer ikke det da? ”Alle pølser 15 kroner” står det jo.

På konsert blant trøndere

Etter seks og et halvt års fravær hadde den norske superrockegruppa Seigmen konsert under Uka i Trondhjem. Fantastisk! Med to venner fløy jeg opp samme dag, med retur neste morgen. Det var hardt men verdt det.

Trondhjem er en sjarmerende by. Men én ting la jeg merke til. Alle pratet akkurat som Are og Odin. Utrolig irriterende! Og etter to øl før konserten finner man sannelig ut hvem vennene sine er. Da ble jeg beskyldt for å ”ta etter dialekten”, snakke over middels høyt (spesielt da jeg kom med Are og Odin-bemerkningen, noe som de hevdet fikk flere til å snu på hodet), og til slutt inneha ”fylleentusiasme”. Etter to øl! Hadde de bare kalt meg barnslig...

Etter en fantastisk konsert der 5107 mennesker simultangynget i det store teltet i Dødens Dal, prøvde vi å menge oss med de innfødte på pub, noe som viste seg å være klin umulig. Dette skyldtes i stor grad at ingen kun kledde seg i svart, slik vi hadde gjort, og alle andre hadde hamstret fem-seks halvlitere hver ettersom det var 3 minutter til ølserveringen stoppet. Vi satt der med to Smirnoff-spritzere og en kaffe. Trønderne ved nabobordet kjøpte ikke helt historien om at vi var piloter som snart skulle på jobb. Men de var lystige disse bartemennene, og ville nok mer enn gjerne ha delt på sine to nordlandshorer om vi hadde innyndet oss med noen festlige Oslofolkvitser. Ingen er så fulle eller fulle på samme måte som fulle trøndere.

Første buss til flyplassen kom først i fire-halv fem-tiden. Som straff for slett fremsyn og planlegging satt vi alle tre og frøs på den øde bussentralen, mens vi ventet på flybussen. Vi passerte tiden med å sammligne komiske hetteteknikker og snike oss vekk fra den som duppet av.

Bikkjer og lort

Samson er en glad gutt, som i likhet med andre dyr man velger å ha innendørs, kan få illebefinnende. Det hadde han gjort i dag. To steder. På teppet selvfølgelig. Alltid på teppet. En annen gang han hadde magasjau vandret han fra teppe til teppe og la igjen bevis. Ikke en dråpe traff parketten.
Jeg tror han prøver å fortelle meg noe. Kanskje liker han ikke teppene mine? Dette er hans bidrag i den debatten. "Her, dette er hva jeg mener!"

Jeg mistenker dette fenomenet for å gjelde alle hunder og katter, men hvorfor? Kanskje det gjør dem irritert at noe så hårete bare ligger flatt og stille hele tiden?