top-image_inglish_820x400

Do you speak it? Hæ?

Feilen med dagens unge er selvfølgelig at jeg blir eldre. Nei. Vent. Feilen er barne-TV. Åherremannhostesaft hvor lei jeg er av alle de amerikanske barneseriene på TV: Big Time Rush, iCarly, Lykke til Charlie, Whatever. Det er ikke bare det at alle seriene er støyete, heseblesende og hysteriske, men de snakker også norsk. Unaturlig, superstressende tyggisnorsk.

I skikkelig gamle dager, det vil si på 70-tallet, hadde vi kun Harald Mæhle, som var durkdreven til å dubbe alle utenlandske barneteveserier. Forteller, kalte de det. Men det var for de aller minste. I tillegg til Noregs sviskekringkasting hadde vi svensk TV. Slik lærte vi oss svensk i svært ung alder. Jeg tok lenge for gitt at nordmenn og svensker, vi forstod hverandre lett som en plett. Inntil jeg som 12-åring på tur til Sverige prøvde å bestille en jordbærshake på Macca, og damen bak disken ikke fatter bæret: “Jordbaaae?”

“Nei, J-O-R-D-E-B-Æ-R” sa jeg høyt og langsomt til henne. Hun så fortsatt ut som et spørsmålstegn. Jeg pekte på et bilde av en jordbærshake, hvorpå hun kvitterte:

“Åh, jordgubbshake! Aaah.” Fordi det var så utrolig vrient å forstå.

Eddie. Shoestring. The shit i 1979 hvertfall.
Eddie. Shoestring. The shit i 1979 hvertfall.

Men glem svensk. Vi fikk tidlig inn engelsken også. Vi så programmer på TV som var tekstet. Richard Attenborough har alltid vært på TV (muligens helt siden de fant det opp), samt mye bra britisk krim: Eddie Shoestring, Murder She Wrote, Tales of the Unexpected, Bergerac, etc. Og litt etter litt plukket vi opp engelsk. Og amerikansk. Som jo var enda kulere enn engelsk. Så kom video og kule filmer på kino, som Star Wars, Superman, etc. Og vi var raskt kløppere i engelsk.

Engelsk er litt som enkelte hadde håpet at nynorsk skulle bli – et offisielt språk nummer to. Reservenorsk. Bare at det egentlig er engelsk. Og det er dritviktig fordi det finnes færre nordmenn enn det bor folk på søndre Manhattan. Eller i London. Ingen forstår norsk. Selv ikke i Sverige. Da må vi snakke engelsk når vi ikke er hjemme.*

* Av samme grunn er det også kjempeviktig å ta vare på norsken her hjemme, så vi ikke bare smatter tyggis og lirer av oss meningsløst babbel på engelsk.

Og i dag er det pokker ikke en kjeft under 14 som kan en sammenhengende setning på engelsk. Det er det som er feilen med dagens unge. Selv om det ikke er deres egen feil.

Kan vi bare skylde på et sviktende undervisningsopplegg fra barneskolen? Hva med dubbingselskapene. Hvorfor ha så liten tiltro til norske barn og ungdom at de må dubbe absolutt alt av engelske barne- og ungdomsserier til norsk? Tror virkelig dubbingselskapene at barn ikke lenger makter å lære engelsk? Vel, norske barn snakker dårlig engelsk. Og «behovet» for dubbing er misforstått nok enda større. Har ikke selv politikere barn?

Jeg har også lagt merke til at samtlige amerikanske barneteveserier bruker de samme stemmeskuespillerne hele tiden. Det er vel et knippe på fire-fem som er stemmene i absolutt alle programmene. Det blir fryktelig intenst. Veldig!

“Nå er det nok! English, motherfucker. Do you speak it?” ropte jeg oppgitt til TVen. Det bare glapp ut av meg. I ren irritasjon, frustrasjon, og noe annet, som kan ha vært gammelmannsnykker.

“Hæ?” undret frøkna på ni, som knapt hadde enset utbruddet. Hun var jo i dyp TV-transe, nivå tre, der samtlige spørsmål besvare fire sekunder senere med svaret “Hæ?”

Som følge av og i ren protest over det dårlige engelsknivået i barneskolen skal altså kronprinsparet ta sine barn ut av barneskolen så de får lært seg en thing eller two.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.