top-image_stjernene_820x400

En uendelighet av stjerner og planeter

Det fine med barn er at du hele tiden blir minnet om hvor fint alt rundt deg er. Naturen. Dyr. Stjernene. Og du får en sjanse til å fortelle dem om alt dette. Det er en viktig del av allmennkunnskapen og allmennoppdragelsen. Vil du virkelig overlate alt til skolen?

Karlsvognen er perfekt å begynne med. Klar og tydelig, og lett for barna å få øye på. Men jeg bekymrer meg for den fjerde stjernen, den som selve håndtaket på vognen er festet i, er ikke den litt svak? Kommer den til å forsvinne? Slukne? Hva skal det bli av Karlsvogna da? Hva skal jeg si til barna når de spør hvorfor den fjerde stjernen er så svak? Men, heldigvis har ikke noe skjedd med stjernetegnet på de 35 årene siden jeg første gangen bekymret meg for Karlsvognas skjebne. Litt pussig egentlig, for fra en annen planet i et annet solsystem vil de ikke engang se det samme stjernebildet. For de syv stjernene som Karlsvogna består av er jo ikke alle like langt unna jorda.
Det er slik innsikt som får barna til å bokstavelig talt himle med øynene i dyp beundring for slik aldeles fabelaktig kunnskap. Hvordan kan man vite alt dette pappa? Jo, nå skal jeg forklare…

Og så forklarer jeg. Jenta på ni forstår ganske mye, men jeg må forenkle en del likevel. Foreløpig. Poden på fem mister fokus veldig fort, så jeg må forenkle enda mer. Men det fine er at for hvert år kan jeg forklare det samme for dem, men med litt flere detaljer. Foreløpig gjelder det å ikke snakke for lenge om månen, for da dreier det hele seg snart om rottene og hvordan de smugler ost opp dit gjennom hemmelige stier. Ikke spør, det er en lang historie…

Og hva med sjustjernen? Har du egentlig noen gang klart å telle så mange som sju stjerner? Jeg kommer ikke lenger enn til fem, kanskje seks om jeg legger velviljen til. Kanskje det har med alderen å gjøre. Hvor mange stjerner klarer barna å se? Hvilke stjerner da pappa? Jo, ser du den klyngen av stjerner der? Der! Ved siden av de stjernene som lyser litt sterkere der. Nei, det er ti over åtte-flyet fra København. Ja, der ja. Hvor mange stjerner er det i sjustjernen? Og barna teller. Hva, ni stjerner? Nå blir jeg usikker, for de går i ett for meg når jeg mysende prøver å få klarsyn. Hvor mange stjerner er det egentlig i sjustjernen?

Selvfølgelig vinner femåringen, for det gjelder jo å telle flest. Hundre millioner tusen hundre og femti stjerner pappa! Bare i sjustjernen sier du? Vel, hvem vet.

En kveld visste jeg at opptil tre planeter OG månen ville være synlig samtidig. Jeg forklarer ivrig til barna, som nesten blir like ivrige, og vi står på verandaen etter at det blir mørkt og prøver å lokalisere Venus, Jupiter og kanskje Mars. Og månen. Vi ser hvertfall Venus, eller kanskje det er nordstjernen, og Mars. Og månen, se der! Måneoppgang, erklærer jeg. I løpet av natten vil månen bevege seg over himmelen, forklarer jeg. Barna ser skeptisk på meg. Okay, la meg forklare om månen. Vi går inn og vesla henter en klementin, en appelsin og en haug druer. Dette er sola, og dette er jorden. Jeg plasserer appelsinen og klementinen et stykke fra hverandre på bordet. Og dette er månen, sier vesla stolt og plasserer en drue i bane rundt klementinen. Er dette også måner? Sønnen peker på de andre fire druene. Nei, de er ehem, reservemåner.

Altså, månen går i bane rundt jorda, og det er alltid den samme siden som vender mot jorda. Og både jorda og månen går i bane rundt… Appelsinen, foreslo sønnen. Ja, rundt solen. Og… hvor er månen? Det hele koker litt ut når månen og alle reservemånene blir spist opp, og noen begynner å skrelle jorda.
De lærer ikke på samme måten i skolen. Litt supplering hjemmefra stimulerer til økt interesse. For alle. Det kan være ganske sunt.

 

* Dette er en sann historie altså. Fra våren 2014.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.