Foreldremøte i barnehagen – med hjerte på

Her er en sak jeg nesten hadde glemt fra i fjor høst. Og husk, jeg er oppriktig glad i både barnehagetantene (som absolutt ikke vil kalles akkurat det) og barna. Det er bare en betraktning.

Etter å ha kjørt snart to barn gjennom barnehagemølla er jeg full av respekt og beundring for disse menneskene som jobber der og tar så godt vare på disse små menneskene som er barna våre. De tilbringer mer tid med barna enn vi foreldre selv makter, og de er kanskje noen av de viktigste figurene i deres unge, åpensinnede liv. Jeg har fått litt innsyn. Litt for mye.

I går kveld var det foreldrenes tur – foreldremøte. De hadde rigget til med lerret, høytalere og forseggjort Powerpoint-presentasjon. I tillegg til kaffe, te og sjokoladekake med glasur. Og omtrent 378 ulike tente stearinlys i ulike kombinasjoner, lykter, skåler osv. Artig.

Flott presentasjon og innføring i barnehagens pedagogiske prinsipper. Men noe skjer med de fleste etter en lang dag på jobb, i et halvmørkt, varmt rom. Det var ikke bare jeg som slet med den ufrivillige hodenikkingen som oppstod fordi jeg duppet av og bråvåknet. Mange lot som de skulle bevege på hodet likevel og at de slettes ikke duppet av i 0,07 sekunder. Kunne ikke noen åpne et vindu da?

barnehage_image-1Til tross for alle stearinlysene (et slags omen) var det ikke før vi gikk ned til avdelingen at det gikk opp for meg at det ikke var jeg som skulle vært på foreldremøtet. Om jeg bare hadde hatt et snev mer sans for stearinlys ville jeg kanskje bedre verdsatt det som skulle skje nå. En kjapp opptelling fortalte meg at det bare var en fjerdedel menn, eller fedre tilstede. Hmm. Og det var inne på rommet der barna har hjertestunden (var det hjerterommet?) at jeg begynte å svette, på flere plan.

Jeg mener virkelig at de som jobber med barna fortjener all heder og ære, men å la oss foreldre få ta del i noen av de samme ritualene som barna merket jeg ble litt for mye for meg. Jeg mener ikke å latterliggjøre noen aspektet ved det som skjedde videre, men hva gjorde jeg her for pokker?

Vi kom inn på rommet og måtte sette oss på gulvet i en stor sirkel. Instrumentalmusikk spilte akkurat hakket for høyt fra den enorme boomboksen på kommoden. Meget dempet belysning, lysslynger, mer stearinlys. Det var …la oss kalle henne Tone, som ledet seansen. Hun var forøvrig vennlig, sympatisk, og hadde selv et barn i samme barnehage et sted. Da alle hadde satt seg tonet hun ned musikken litt før hun stoppet den abrupt. Vi ble forklart viktigheten av hjertestunden, der alle barna lærer å føle med hjertet, å si fra når de ikke har det bra, og synge sanger. Og si pene ting til hverandre.

En bunke papirremser ble raskt delt ut, riktignok ikke rosa, men like fullt en sang. Det hørtes ut som Phil Collins hadde sukkeroverdose i boomboxen. Det var litt høyt, og Tone grep fjernkontrollen. Hun skrudde lyden litt mer opp. Opp? Dette mente hun virkelig. Omtrent fire eller fem av mødrene sang med, men ikke særlig overbevisende. Musikk har stor makt, og den påvirker oss forskjellig. Denne hadde en særlig effekt på Tone. Jeg merket den hadde en effekt på meg også, men ikke i samme retning. Låten var nesten helt ferdig da Tone trykket stopp.

Så var det introduksjonsrunden. Helt greit egentlig, men samtidig litt unødvendig. Unødvendig fordi alle bare tenkte på det de skulle si og ikke hørte på hva de andre sa.

– Hei, jeg heter Elmer Midd og er pappaen til Snurre Sprett, sa jeg. Neste!

Da den runden var vel overstått pratet Tone litt om hvor viktig det var med kropp og bevegelse, og de var spesielt glad i en sang jeg aldri hadde hørt før. Det var en slik sang der du samtidig måtte gjøre det som ble sunget, med armer og bein og hele kroppen. Alle opp!

Sangen begynte og en jentestemme sang om hode og kinn og nese og armer og hjerte. Og omtrent halvparten gjorde bevegelser som involverte kroppsdelen det ble sunget om. Jeg hadde langdistansekoordinasjon og gjorde nesten de samme bevegelsene med ett sekunds forsinkelse. Jeg ga opp og ble bare stående. De andre danset og hoppet og viftet med armene. Da omsider låten var over fikk vi sette oss igjen, unntatt Lena. – Du kan bli stående Lena, saTone. – Du er tøff, ikke sant? Sett deg i stolen der.

Tone pekte på Rosestolen. I et hjørne stod den. En ganske vanlig stol, lav, polstret, god å sitte på vil jeg tro. Lena satte seg i stolen, vi andre på gulvet. I denne stolen får barna altså sitte når de har bursdag, og kanskje enkelte ganger ellers også. Jeg bare visste at dersom noe liknende hadde skjedd da jeg gikk i barnehagen hadde jeg gått og gjemt meg i kassen med kapla i det andre rommet, lenge før barna satt i ring på gulvet. Jeg hatet oppmerksomhet. Det hadde bedret seg med årene, men snakk om flashback.

Her fikk altså de små barna sitte og høre fine ting om seg selv. Og det var jo en fin tanke. Jeg tenkte på at min egen lille pjokk har sittet der og fått høre fine ting om seg selv. Av sine små venner.

– Thomas! erklærte Tone og pekte på meg. – Kan du kanskje si noe fint om Lena?

Atte? Jeg hadde jo aldri sett damen før. Jeg ante ikke et døyt om henne. Alle så på meg og smilte forventningsfullt. Jeg kom ikke på noenting. Jeg prøvde å tenke adjektiver. Så grønne sko du har? Nei. Så fin stol du sitter på? Neii, det var jo ikke om henne. JEG VETTA FAEN JEG VEL, fikk jeg lyst å si. Jeg sa ingen ting.

– Kommer du ikke på noe? spurte Tone. – Er det litt kleint?

– Eh, ja, svarte jeg beklemt.

– Mange barn pleier å si at de er fine på håret, foreslo Tone.

Jeg så på Lena. Joda, hun hadde hår, men skulle jeg si noe fint om det syntes jeg i det minste jeg skulle mene det. Jeg visste ikke engang hvem hun var moren til…

– Så fint navn du har, foreslo en av de andre damene som også tilfeldigvis het Lena.

Alle lo den halvflaue latteren som indikerte at den kleine situasjonen var over. Var det bare meg eller var det usedvanlig varmt? Rommet var ikke så stort. Fylt med 15-16 mennesker og dobbelt så mange tente stearinlys. Heldigvis var timen over og det kom et kjølig drag gjennom rommet da døren ble åpnet. Vi vagget ut, folk mumlet et eller annet om høstblader eller vått regntøy eller merking av klær til sidemannen.

– Det er vel ikke lenge til det snør, sa en av foreldrene.

– Jep, svarte jeg. – Det blir kaldt og fint.

Jeg er overbevist om at min sønn på fire har det helt fantastisk i barnehagen, med flotte voksne som ser ham og passer på. Han leker godt med de andre barna, og er alltid glad, både når han leveres om morgenen og hentes om ettermiddagen. Og for en fireåring er det sikkert helt greit med hjertestund. Alt skal læres, og det er godt å få tilført også indre og varme verdier. Men for en kald og følelsesløs mann som meg, som er mest opptatt av kjetting, våpen, asfalt og andre mannlige ting, så var dette en leksjon som gjorde sterkt inntrykk. Jeg passer alltid på å klemme og kose på barna mine, men neste gang jeg ser et stearinlys kommer jeg nok til å kveppe litt til.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.