top-image_barnebursdag_820x400

«Har det gått bra?»

I andre klasse er bursdager alltid gøy, og det er fest nesten ukentlig. Men har det virkelig gått så bra som foreldrene tror når de kommer for å hente englebarnet?

Det var vår tur, og forberedelsene til 8-åringens bursdagsfeiring startet da den siste voksne på SFO forlot lokalet vi skulle bruke, med et «Lykke til». Hun visste hva hun snakket om. Vi hadde en halvtime på oss til å pynte, steke pølser, arrangere kaker og snacks. Og blåse ballonger. Unødvendig mange ballonger. Hvis du lurer på hvorfor foreldrene som ønsker barnet ditt velkommen til bursdag ofte er røde i ansiktet så vet jeg hvorfor.

BallongerDen første bursdagsgjesten materialiserte seg uten forvarsel. Uten en forelder som hilste, og over 20 minutter før klokken 18:00, som det stod på invitasjonen.
– Kanskje dere kan blåse ballonger? foreslo jeg for poden og den nyankomne jenta.

– Jaa, sa de og kastet seg over ballongposen, selv om de ikke rakk mer enn to hver før de forsvant.

På invitasjonen hadde jeg bedt om respons på om de kom eller ikke, slik at vi kunne beregne hvor mye mat og stæsj vi skulle kjøpe inn. Av 23 barn fikk vi beskjed om at åtte ville komme, og to ikke kunne. Det kom 18. Vi hadde heldigvis nok til pølser resten av uken også. RSPV er ikke hva det en gang var…

 

Klar, ferdig, gå!

Klokken var plutselig seks og alle barna var like plutselig ankommet. To timer, start! Vi var tre voksne, og det var ikke for mange. Barna var blide og glade og løp rundt. Inne. Blant oppdekkede bord og pynt. De kastet seg over de to store bollene med chips og ostepop. Jeg prøvde å forklare at det ville bli servert ordentlig mat også. De så forundret på meg.

Noen av guttene la håndfuller med chips i vinduskarmen for å forsyne de andre som var utenfor.

– Nei, ingen får gå ut og inn gjennom vinduet!

– Jammen det gjorde vi på Kristians bursdag!! sa flere i munnen på hverandre.

– Dette er ikke Kristians bursdag.

Det var stadig noen som prøvde seg.

En av guttene skrek i voldsom smerte og lå og vred seg på gulvet mellom to bord. Han var i de siste dødsspasmene, og flere av kameratene hans stod rundt og heiet.

– Skal jeg ringe etter sykebilen? foreslo jeg. Da stoppet gutten å dø et lite øyeblikk og ristet på hodet.

– Ok, gult kort! All døing, roping og løping skjer ute. Alle sammen ut!

Og barna løp lykkelige ut. Høyttaleren stod på full guffe i det åpne vinduet og pøste ut musikk i takt med barna. Det var sol. Det var sommer. Det var bursdag. Og ingen barnebursdag uten pølser. Jeg tok tak i et av barna som føk forbi, ga henne en diger sauebjelle og sendte henne ut for å rope at det var mat.

 

It’s only pølser, but I like it

PølserBarna stod i kø for maten. Mindre søl, og mindre flying frem og tilbake (for de voksne).

– Skal ikke du ha pølse du da? spurte jeg en av jentene som ble sittende.

– Næh, erklærte hun selvfølgelig. – Jeg er ikke sulten, for jeg har spist fondu.

Hun dro på u-en. Fonduuu. Akkurat. Hun fortsatte å nidrikke av «blandings» – cola og fanta i samme glass. Det var det alle skulle ha. Gusjebrun brus.

– Kan jeg få mer å drikke?

– Fanta eller cola?

Alle svarte som Ole Brumm.

– Vær så god, sa jeg da jeg hadde skjenket oppi mer blandings. – Takk, la jeg til.

– Takk, gjentok de nølende.

Er det ikke vanlig å si takk når man får noe? Det jo ingen som forventer at de skal bøye seg i støvet av takknemlighet og erklære: – Jeg er dypt takknemlig, o respektable voksenperson, for at du fylte opp glasset mitt med enda mer magisk blandings.

Bare si det kort. En pølse til? Takk. Et kakestykke? Takk. Mer brus? Nei takk. Enkelt!

– Tråkket du på en frosk? spurte jeg gutten som rapte høylytt ved nabobordet.

De andre guttene synes det var veldig morsomt.

– Hører jeg det igjen kan du gå ut og vente på de andre, sa jeg og smilte. – Det samme gjelder banning.

Det ble ikke flere froskelyder eller franske gloser. Barna fortsatte å skråle og le som de hadde gjort. Før de alle, på magisk vis samtidig, var ferdig med å spise, og løp ut igjen.

Før kakene var det på tide å åpne gavene. Til stor jubel. Barna elsket det når poden åpnet gaven deres, og noen var så ivrige at de knivet om å rekke ham sin gave. Tusen takk, neste!

– Når alle gavene er åpnet kan vi spørre om hvilken han synes er finest, foreslo Trude.

– Nei, det skal vi ikke gjøre, parerte podens mor, før han selv skjønte tegningen:

– Jeg synes alle gavene er fine jeg.

Og så var det om å gjøre å spise mest kake.

 

Last call

Klokken var halv åtte – en halvtime igjen. Jeg tok runden og delte ut is. Perfekt i varmen. Men det var også noen som ikke ville ha, blant annet han med frosken.

– Espen ville ikke ha mat heller, forklarte en av guttene.

– Jeg fikk ikke pølser, og jeg fikk ikke kaker, sa Espen stolt.

– Det er ikke riktig. Du har fått så mange pølser og kaker du vil. Men du har selv valgt å ikke spise noe. Det er en stor forskjell, sa jeg og fortsatte isrunden.

Ti minutter igjen og det var omsider tur for kurven med godteposer. Hvor høye på sukker kunne de bli før de ble hentet? Barna stimet seg rundt og rakte hender. Fire av guttene kom og forlangte: – Få!

– Og det var? sa jeg.

– Kan vi også få godtepose? korrigerte en av guttene.

– Så klart, Men dere får stille dere bak de andre som er før dere.

Da det ble deres tur nærmest rev de til seg godteposene.

– Hei gutter, ropte jeg etter dem. – Hva sier dere da?

– Tusen takk, sa de lavmælt.

En av dem mumlet: – Jeg sa jo det.

– Du må si det så jeg hører det. Det er ikke farlig vet du.

Og så kom de første foreldrene, og de små ble instruert til å takke for seg. Sikkert noe nytt. Noen barn ble også hentet uten at foreldrene gadd å komme bort for å si hei og hadet. Eller spørre hvordan det hadde gått. Kanskje de trodde det var et slags lekeland?

 

Det Obama sa

Obama– Har det gått bra? spør alltid foreldrene når de kommer for å hente barnet sitt.

– Vet du, du virker jo både oppegående og hyggelig. Det er nesten ikke til å tro at Espen er sønnen din slik som han har oppført seg.

Men det kunne jeg selvfølgelig ikke si. Alle håper og tror deres barn har vært eksemplarisk. Det gjør jeg også når jeg henter.

Obama sa det så bra i en av sine taler: – Don’t be a dick.

På godt norsk betyr det «Oppfør deg!». I gamle dager kalte vi det folkeskikk. For å omgås andre kreves det et minimum av god oppførsel og høflighet. Det er en selvfølge for oss voksne. Men det er ikke noe som kommer av seg selv. Det må læres. Ikke vær så fryktelig redd for å sette grenser – si fra når ditt eget barn snakker tilbake, lager kroppslyder ved bordet, banner eller sier stygge ting om andre. Ellers er det kanskje ikke så rart at ditt englebarn oppfører seg som en sydenbølle når du ikke er der?

 

Rock n’rollemodell

Som voksen og forelder er du den viktigste rollemodellen for ditt barn. Barna tar etter deg. Om de hører at du disser andre, enten det er i trafikken eller når dere ser TV, så tror barnet at det er kurant. Om du raper høylytt hjemme, ja, da er det greit da. Og om du oppfører deg helt ego, tar for deg og krever, uten å takke eller være vennlig mot andre, hvordan kan du forvente at barna dine skal bli bedre enn deg? Om ditt barn oppfører seg som en ufyselig drittunge sier det mer om deg.

Ingen ønsker at barna skal sitte som stivpyntede dukker ved bordet. Men innestemme, høflighet og ingen raping eller banning er ikke gammeldags. Det blir bare hyggeligere for alle. Mange barn hadde heldigvis fått med seg noen gode verdier hjemmefra.

Så på spørsmålet om det har gått bra var svaret at ja, det har gått bra. Ingenting ødelagt. Ingen skadet. Men lær barnet ditt å si takk, for pokker.

Poden var veldig fornøyd. Vel overstått for denne gang. Og neste gang er det din tur.

 

…epilog

Festen var over og vi ryddet engangssøppel og vasket ketsjup og sjokoladeglasur fra omgivelsene.

– Det er ingen andre her, sa plutselig en jente.

Noen hadde glemt barnet sitt. Først en halvtime etter alle de andre barna, ble endelig Sofie også hentet. Det var hun som hadde dukket opp 20 minutter før bursdagsfesten startet. Faren hennes stod bare på parkeringsplassen og vinket på henne. Han kom ikke engang ned for å spørre om det hadde gått bra.

– Ha det bra da, ropte jeg etter henne, stakkars.

Faren bare vinket en hånd i luften, mens de gikk til bilen og kjørte av gårde. Lille Sofie var en av de som faktisk hadde vært både høflig og hjelpsom. Kanskje hun hadde hatt noe å lære sin far?

 

* Navnene på barna som er brukt i teksten er endret. Bortsett fra Obama, men han er heller ikke et barn.

 

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.