top-image_yoghurt_820x400

Kaffe? Te? Hva med litt feil yoghurt?

– Neii, jeg liker ikke banan! sa jenta da jeg kom med det som åpenbart var feil yoghurt.
Marsj tilbake til kjøkkenet. For femte gang, etter en serieservering av diverse brødskiver og annet som er vanskelig for et lite barn å bære med seg.
– Kan jeg få mere melk? ropte poden etter meg.
Melk, melk, melk, bringebæryoghurt, tenkte jeg på vei inn i kjøkkenet for å ikke glemme. Andre ting ble ropt etter meg fra TV-stuen, men det var umulig å høre noe fra rom til rom i dette huset. Tilbake til stuen for å høre hva de ropte etter, fortsatt med den åpnede, uspiste bananyoghurten i hånden. – Atte ja?
– Også et glass vann, supplerte jenta.

Serveringsmannen var snart tilbake med et glass vann, en yoghurt, type bringebær, skje, serviett. Jeg hadde sikkert en sarkastisk kommentar om curlinggenerasjonen på lager om noen av dem skulle være interessert. Det var de ikke. Sarkasme er noe som stort sett preller av på barn, men de har begynt å ane ugler i den proverbiale sarkasmemosen. Best å la sånt være. Selv om det av og til er litt fristende.

Barna satt … nei, lå i sofaen. Jeg fabulerte om at de led av en sjelden bensykdom som har skapt om knoklene deres til gelé, så de ikke var i stand til å sitte opp, slik sofaen, og faen meg alle andre sitteinnretninger vi mennesker lager er konstruert for. (Med unntak av sjeselongen, men det har vi heller ikke.)

Yoghurt. Sofa. Ligge. Tekstil. Det var tre muligheter. Enten så satte de seg opp som folk. Småfolk riktignok, men de ville nok klart det. Så kunne de spise klinemat, for yoghurt er noe av den verste klinematen, uten å søle. I teorien. Ellers kunne de ake seg ned på gulvet og sitte foran stuebordet mens de spiste. 90% av sølingen ville da foregå på bordet, og det er omtrent tusen ganger lettere å tørke opp enn fra en en tekstilsofa. Det siste alternativet, som nesten var like fristende, mye fordi de allerede ser ut til å ha begynt på den strategien, var å la de spise uhemmet i sofaen, liggende, opp-ned om de ville. Målet var bare at de gjorde det så spredt og jevnt som mulig, slik at hele sofaen på kortest til ville anta et flekkete, nedsølt, nesten kamuflasjeaktig mønster som bare gjentatte yoghurt, prim og juiceflekker kan produsere. Da måtte naturligvis sofaen herde en liten stund, slik at man ikke setter seg på nymalt sofa.

Det siste alternativet hadde naturligvis vært å foretrekke for barna. Mindre formaning, masing, kjefting, hadde det jo også blitt. Men vi voksne elsker jo å be om det samme 5-6 ganger (før vi den 7ende gangen er strenge som faen, noe barna synes er urettferdig siden de først da har hørt deg for første gang. Sier de.). Dessuten er det litt flaut når vi får besøk. At sofaen bare er kamuflasjemønstret i den ene delen der det permanent ligger et barn. Er det sykt forresten? spør enkelte. Neeeiida, svarer vi. Det er slik friske og ra… eh, det er slik barn er nutildags, sier vi og prøver å lede diskusjonen, eller for den saks skyld hele gjesten, inn på andre områder.

– Jeg likte ikke, sa poden uten å ta blikket fra Svampe-Bob.
Han har tatt to skjeer av yoghurten. WTF! Liker ikke, liker ikke. Hva er barn laget av egentlig? Makaroni og godteri? Omtrent, skulle man tro.
– Hvorfor tar du en sånn yoghurt hvis du ikke liker den da? forlangte jeg, vel vitende om at barnet forstod at sarkasme var involvert uten helt å skjønne hva. – Jordbæryoghurt? Du liker ikke den?
– Jeg liker bare vanilje. Og drikkeyoghurt, svarte han stolt.

Jeg hadde ikke noe valg. Ut på kjøkkenet igjen. Jeg var revet innvendig mellom en sterk trang til å spise den forbaskede jordbæryoghurten selv eller å kaste den. Jeg har vokst opp og lært at man ikke kaster mat. Det har blitt en del ufrivillig spising gjenom årene fordi jeg ikke vil kaste mat. Men, denne såkalte maten, moderne yoghurt, inneholdt jo 99% sukker, og det fikk meg til slutt til å skrape den ut i matavfallsbøtten med et nesten ondskapsfult flir. Jeg kaster sukker med glede og stor vilje. Når lørdagsgodtet er konsumert og noe blir til overs, da kommer jeg og kaster det. Helt meningsløst å proppe i seg så store mengder sukker som man gjør i dag. Lørdagsgodtet skal de saktens få ha, men ved å fjerne det senere på kvelden slipper de hvertfall å bli fristet av det søndag morgen før jeg rekker å komme ned og si at de ikke får lov.

Så var det denne kaffen da. Jeg lagde jo en kopp for en halvtime siden, men med all flyingen frem og tilbake, en veritabel yoghurtlogistikk senere, var kaffen kaldere enn selv jeg likte den. Ny kopp da. Og akkurat da jeg fikk satt meg ned med den og gårsdagens kulturseksjon kom bikkja og la hodet på skakke mot meg mens den pep noe som jeg har lært betyr – Nå MÅ jeg ut ellers tisser jeg på det teppet du ikke liker at jeg tisser på. Eller bæsjer. Jeg er ikke helt sikker.

Jeg var altså redusert til en flyvertinne. Uten fly. Uten engang å komme til sydligere strøk. Her tok det aldri av. Kaffe? Te? Et teppe kanskje?
Jeg tenkte gjennom en håndfull gloser uten å si dem høyt, satte fra meg kaffekoppen og la demonstrativt avisen i stolen før jeg annonserte for de benløse barna: – Nå skal jeg ut med bikkja…
Jeg grep etter fjernkontrollen og pauset TVen.
– Heiii, hviner begge barna og makter den kraftanstrengelsen det er å snu hodet fra TV-skjermen og se rett på meg.
– Så dere lever? begynte jeg.
Jeg er sikker på at jeg hørte lyden av en siriss i stillheten som fulgte.
– Hei og velkommen til en beskjed, sa jeg og prøvde å imitere en programleder fra barne-TV. – Nå er det pause i serveringen fordi jeg skal ut med bikkja. Det betyr at dere IKKE kan rope på meg fordi jeg hverken hører dere eller kommer til å komme hvis… når dere roper. Helt til dere ser meg igjen. Okay?
De så på meg uten å si noe. Ansiktene var helt blanke.
– Hallo? Dette er ikke TV, det er pappa. Virkeligheten liksom. Dere må svare meg! Skjønte dere det jeg sa nå?
– Jaa, svarte de oppgitt. – Kan du skru på TVen igjen?
Blikkene var allerede vendt tilbake mot skjermen. Jeg trykket på knappen med trekant på og gikk tur med bikkja.

Jeg vurderer å innføre et krav om at de i etterkant av hver 3-timersøkt foran TVen skal gi et utdypende sammendrag av hva de har sett på. Ellers er det ikke mer TV. Men de aner jo ikke. Unger nå for tiden altså. Hva har du gjort på skolen i dag? Vet ikke. Hva har du gjort på bursdagsfesten? Jeg vet ikke. Hva har du sett på i over tre timer? Jeg vet ikke…

Men jeg vet at TV er neste skanse. Jeg må bare finne ut hvordan jeg kan strupe TV-forbruket, litt etter litt. I det hele tatt, all skjermbruk må ned. Uten at jeg behøver å bruke hammer.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.