Korps, prostitusjon og loppemarked


Det hele begynte i fjor høst – vesla hadde blitt vervet. Av en ivrig klassevenninne. Overtalt. Omvendt. Kall det hva du vil. Hun kaller det korps. – Kan jeg ikke a? Vær så snill? Værsåsnill, pliiiis? Plis-pliiis?

Det eneste vi tenkte på var uendelig støyende øving hjemme, og et uendelig krav til deg som gratis arbeidskraft på dugnader, korpsvakter og …loppemarkeder. – Hvem skulle begynne i korps sa du lille venn?

Så ga vi etter. Hun ble tildelt fløyte. I retrospekt kanskje det beste av alle instrumenter. Og bedre enn valp. Når øvingen blir for intens tenker jeg på den stakaren som fikk tuba. De første årene er det ingen som engang ser barnet – det er bare en tuba med føtter. Nei, fløyte er fine greier gitt.

Selg! Selg! Selg!
Foreldre som har barn i korps må en gang i året prostituere seg. Det er til alles beste, og sørger for at korpset får inn penger. Slik at du slipper unna med å betale noen skarve tusen i korpskontigent. Istedenfor kanskje flere titusener.

Ok, så er det ikke ekte prostituering, selv om jeg tror korpset kunne tjent mer på det. Det dreier seg om loppemarkedet. Alt arbeidet som legges ned i forberedelser uken før og betjening av selve loppemarkedet en hel helg. Der var vi, et førti-femtitalls voksne – journalister, leger, advokater, lærere, håndverkere, ingeniører, hvem vet – forvandlet til superselgere for Norges største Brukt & Antikk. Jeg solgte bøker som hakka møkk. Jeg visste ikke at jeg hadde det i meg.

Atte hvor mye?
Det får meg til å tenke på hva det egentlig koster å drive et korps. Vedlikehold og innkjøp av instrumenter? Ja, skjønner det. Korpsdirigent og instruktør én gang i uken? Jo, skjønner det også. Men det er fortsatt forbasket dyrt. Lokalt næringsliv kunne godt støttet sine lokalkulturinstitusjoner. Uten å kreve reklameplass på instrumentene eller uniformene. Eller at de må spille reklamejingler innimellom de andre låtene på 17-mai.

Fakta: Det er faktisk opptil flere positive sider ved korps. Vesla lærer å verdsette musikk, hun lærer noter og å spille et instrument. I tillegg til å være en del av et team og ha mye sosial moro. Kvaliteter som er gode å ha med videre i livet. Er du riktig tålmodig vil du høre at barna etterhvert blir ganske så flinke, og når alle spiller i takt, og samme melodi, er det ikke så verst. De er bare barn. Og de spiller bedre enn deg!

 

De merkeligste mennesker
På et loppemarked kommer alle slags folk; fiffen, faffen og selv de merkeligste mennesker.
De fleste skjønner hva det dreier seg om. En litt eldre fyr kom med en bunke bøker:
– Jeg skal ha disse jeg. Og jeg skal ikke prute engang!
– Oj, sa jeg og lurte på om det var noe muffins på gang. – 350 da?
– Her, sa han og rakte meg 400 kroner. – Det er greit det, sa han med et veldig fornøyd smil og forsvant.

En annen fyr (les: en slags nerd) studerte bøkene i en hylle, og hang seg opp i spesielt én bok – et gedigent ettbindsvolum av et oppslagsverk: Medisinsk Leksikon.
– He-heh, snøftlo han. – Den der er vel bind én i hvordan forstå kvinner?
Jeg så på ham. Han kjente til “kvinner”.
– Jaså? Du har lest den? kunne jeg ha sagt.
Jeg kunne også sagt: – Vil du jeg skal finne frem bind to? Men jeg sa ingen av delene. Han hadde vært der tidlig begge dagene og kjøpt dusinvis av bøker. En god kunde. Jeg smilte høflig.

Plutselig var det en eldre fyr som dro meg i armen: – Du, er det ikke ganske mørkt her?
Jeg fikk lyst å foreslå at det sikkert ville være litt lysere om han tok av solbrillene, men du vet aldri med folk. Da ville jeg kanskje fått hans fulle sykdomshistorikk. Det ville blitt litt for mye.
Som sagt, de merkeligste mennesker.

No spik Inglis!
Dessverre kommer også rumenerne. Herr og fru Ærlige Hensikter, med familie. De lurer og lopper. Feil tolkning av “loppemarked”. Kjøper en koffert og fyller med ting de ikke betaler for. Blant annet. Stigmatisering sier du? Diskriminering synes du? Da er du übernaïv. Dra på loppemarked!

Derfor er det vakter ved utgangene, forsegling av poser og merking av betalte varer. Ikke veldig superavansert, men det hjelper litt. Men samtidig mistenkeliggjør det alle.

Alt i alt var loppemarkedet et imponerende stykke arrangement. Men det må da gå an å tjene en bråte penger for et skolekorps på en enklere og mer effektiv måte?
Jeg tenker så det knaker. Jeg har ett år på meg…

 

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.