Morgenstund er tull i grunn

…eller hvorfor det ikke alltid går å være på jobb før klokken 9

Det er tidlig morgen. Antakeligvis 06:27 – en halvtimes tid etter alarmen. Jeg har akkurat gjort meg ferdig på badet og går for å vekke barna. De ser ut som jeg føler meg. Og begge klager over at de overhodet ikke orker å gå på skolen i dag. Slik de ofte gjør. Og hver morgen er vi enige om at de skal legge seg en halvtime tidligere så de ikke er så hinsides trøtte og sure om morgenen. En time tidligere. To. Faktisk kan de gjerne legge seg rett etter middag, men det tør jeg ikke foreslå nå. Når kvelden kommer og det er leggetid er det en annen kamp.

Den minste ting kan bli helt feil for noen som er i ørska. Selv en latterlig liten ting kan bli stor og ødelegge hele dagen. Som at akkurat den ene genseren er til vask. Eller at det er gym og noe sikkert blir galt der. Eler at de må gå til skolen og det gjør jo så vondt i såret på fingeren. Eller en av hundre andre krisemaksimerte småting. Barn er jo så kreative.

Når de endelig får somlet seg opp er det på tide med frokost. De får ikke bestemt seg, men ender til slutt likevel opp med det samme: Toast med brunost til vesla og toast med leverpostei til poden. Det vil si, han bestiller alltid “leverpostei med smør og toast”. Skal jeg fortelle ham at jeg er nødt for å sette det sammen i omvendt rekkefølge, eller blir det også feil? For sikkerhets skyld har jeg allerede nettopp laget frokosttoastene. Noen minutter spart, kanskje.

Når jeg så likevel spør dem om hva de vil ha til frokost (valgets illusjon) er det som den tidligere kreativiteten fullstendig uteblir.
– Hva har vi da? er standardspørsmålet.
Like standard svarer jeg – Det samme som vi hadde i går.
Og vi er i gang med frokostdialogen.
– Ja hva er det da?
– Kan du ikke bare si hva du vil ha, så slipper jeg å ramse opp alt? prøver jeg forgjeves.
“Sjokoladekuler” eller “chips” eller “boller” er populære svar da.
– Vi har det samme som vi har hatt hver dag i flere år. Brødskive, toast, knekkebrød. Gulost, brunost, kanskje til og med noe grønn ost. Syltetøy, skinke, skinkeost, salami. Og frokostblandinger. Havregryn, mørke corn flakes, og kanskje noe annet. IKKE sjokokuler.
Deretter en lang pause før de absolutt ikke klarer å bestemme seg.
Jeg gjør det klart for dem at tiden for å bestille frokost er nå, ikke om fem minutter. Om de ikke vet hva de vil ha så får de ingenting. Det ser ut til å sette igang en tankeprosess eller to.
– Skinke med smør og brød!
– Nei, vent, toast!
– Men med gulost.
– Nei, skinkeost!
Jeg står og ser på dem med armene foldet. Og venter.
– Forresten… Salami med smør og …
– …toast? foreslår jeg.
– Nei, med brød. Nei, forresten, toast.
Jeg begynner å rydde vekk pålegget fra benken inn i kjøleskapet.
– Så dere er helt sikre? Dere vil ha toast med salami, og toast med skinkeost?
De nikker sånn halvveis fornøyd.
– Okay, det skal bli! sier jeg.
Noen sekunder senere sier vesla med iver: – Er det for sent å ombestemme seg?
– Det kommer an på. Hva vil du ha?
– Toast med brunost. Og smør.
Jeg ser på poden, som lirer av seg enda en variant: – Leverpostei med smør og toast.
Jeg snur meg og setter en tallerken med det de akkurat har bestilt foran hver av dem.
– Hvordan klarte du å lage den så fort? spør barna i kor og ser beundrende på meg.

Da gjenstår det bare å coache brødskivene inn i de små hodene. Hele brødskiven gjennom, bit for bit. Ellers blir de bare sittende og fikle. De fikler med alt som er innen armlengdes rekkevidde. Papir. Biter av papir. Skruer. Blomsterpotte. Juicekartong. En penn. En dings. Noe annet. Endeløs fikling. Ikke så mye spising.
– Ta en bit! sier jeg og peker på brødskivene for å fange oppmerksomheten. Det kan fint ta en halvtime å spise en skarve brødskive.

Forhåpentlig er det ikke noe som skjærer seg når de skal på med yttertøyet. Nåde om en sko er for trang eller har rare lisser. At en jakke er for tjukk, for de fryser jo ikke (ikke her inne nei). At buksen bare må byttes, akkurat når vi skulle gå ut døren. Eller en genser. Eller hva som helst egentlig. Er vi heldige rekker vi ut til de andre barna som står og venter for å slå følge til skolen. Mon tro om de har vært gjennom det samme sirkuset hjemme hos seg?

Men oftest, når ting skjærer seg, hjelper det å stoppe tiden, sette seg ned med en arm rundt den ulykkelige og si at du forstår, og rolig forklare hvilke muligheter vi har, og at det slettes ikke er så vanskelig som de kanskje tror. Klarer jeg å se hva som ligger bak, ufarliggjøre det og deretter klemme inn en morsomhet, en vits, eller kanskje litt prikkedød, så klarer vi å snu det og jeg kan starte tiden igjen. Da blir det kyss og klem, og hadet på badet. Da vet jeg at de vil få en fin dag.

En morgen med kidsa er både fint og slitsomt på en gang. Jeg er sjelden på jobb før 9. Enkelte kollegaer liker å nevne at de var på jobb klokka sju. De tror sikkert ikke at de skryter, men det er det de gjør. Det er helt meningsløst. Det er som å høre ungene.
– Så flott da, sier jeg. – Da vant du!

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.