top-image_sykkeltyv_820x400

Norges verste sykkeltyv

Sykkeltyver er ikke hva de en gang var. Det samme kan man si om nostalgi, men sykkeltyveri er noe de fleste opplever.

Første gang du opplever sykkeltyveri er sannsynligvis ikke som offer, men som tyv selv. Allerede i slutten av tenårene. Alkohol er nesten alltid involvert. Og en alt for lang vei hjem, som senere i edru tilstand viste seg å være mindre enn to kilometer. Men der og da, alene i mørket, sjanglende på vei hjem, virket den ulåste sykkelen ved garasjen som en veldig god idé å låne. For du skulle bare låne, uten at du egentlig hadde noen klar formening om hvordan du hadde tenkt å levere den tilbake uten å bli tatt på fersken dagen etter. Et forbigående problem som falmer litt sett i forhold til dagens organiserte tjuvradder. Eller de harde krigsårene.

Krigssykling

Under krigen var det andre tilstander og ikke så mye fyllesykling. Men sykler ble rappet likevel. Og hester. Dersom du bare var en del av motstandsbevegelsen, ville folk stort sett la deg rappe det meste i fred. Kanskje ikke så frivillig, men de færreste ville anmelde deg til politiet, ettersom de var underlagt NS og nazigutta. Og de var tross alt mer enn bare et hakk verre. Og det var dessuten bedre at en motstandsnisse rappet hesten din istedenfor at den ble beslaglagt av tyskerne og spist neste gang de skulle ha nazifest.

Men det var ikke så mange hester under krigen. Sykler fantes det derimot en god del av. For mange var sykkelen det eneste fremkomstmiddelet de hadde, som ikke kostet skjorta, eller trengte drivstoff du enten ikke hadde råd til eller ikke kunne oppdrive.

Sykkeltyven er han med den eneste sykkelen på bildet.
Sykkeltyven er han med den eneste sykkelen på bildet.

En venn fortalte meg en artig historie om sin farmor. Visstnok hadde denne farmoren en morgen tatt sykkelen fatt og lagt ivei mot byen for å selge det hun hadde å selge. Men så plutselig hadde en oppjasset fyr stormet frem fra intet og grepet tak i sykkelen.
“Frue, jeg trenger denne sykkelen. Det gjelder liv og død. Det er rikets sikkerhet som står på spill!” hadde han antakeligvis sagt før han syklet i vei som en vind før hun fikk summet seg.

I neste øyeblikk vil jeg tro politiet og et kobbel nazister kom løpende, eller syklende forbi. Om farmoren pekte ut retningen for dem vites ikke, men sykkelen hadde vært hennes levebrød. Hun var ikke imponert. Senere var hun viden kjent for å fortelle historien om den gangen Gunnar “Kjakan” Sønsteby hadde rappet sykkelen hennes. “Nei, han skal du få billig av meg, usle tjuvradd!” mente hun.

Liknende situasjoner må ha vært ganske vanlige over det ganske land i krigårene. Motstandsmenn, med Kjakan i spissen, som tilranet seg folks sykler i tide og utide. Det er godt mulig at denne sykkeltyvingen var med på å redde landet fra en verre skjebne, og at vi står i stor takknemlighetsgjeld til disse helteaktige sykkeltyvene. Vi kan med stor sikkerhet slå fast at ikke bare var Gunnar Sønsteby en stor helt. Han var i sin tid også Norges verste sykkeltyv.

Han som kjøpte seg en bysykkel

En annen venn enn han med farmoren hadde for noen år siden lagt sin elsk på bysyklene. Han var så glad i disse syklene at han klarte å få kjøpt seg en egen, helt maken sykkel. “Helt perfekt for bybruk!”, sa han. “Finnes ikke bedre sykler!” fortsatte han oppspilt hver gang temaet kom opp. Hvorfor skulle han betale i en abonnementsordning med bysyklene når han kunne ha sin egen? Og helt uten reklame var den lett gjenkjennelig. For ham, i det minste.

Kun én av disse syklene har noensinne blitt stjålet.
Kun én av disse syklene har noensinne blitt stjålet.

Problemet var bare at sykkelen hans ble rappet ustanselig. I løpet av det første året ble den stjålet 13 ganger. Det bemerkelsesverdige er at han alltid fant den igjen ved siden av et av byens ettehvert ganske mange bysykkelstativer. Selv etter at han begynte å låse sykkelen ble den stjålet. Kanskje mer enn før. Han hadde en egen teori om at når folk så en bysykkel som var låst så vekket det et slags primalsinne hos dem. Bysykler skulle være til felles avnytelse, og låsing skulle man ikke ha noe av. Han klarte likevel aldri å skjønne hvordan folk fikk opp låsene. “Går vanlige folk rundt med kjettingkuttere i baklomma eller?” kunne han undre seg. Sykkelen dukket likevel alltid opp noen dager senere.
Etterhvert ga han opp. Han hadde brukt for mye penger på sykkellåser sa han. Og så vidt han visste var sykkelen nå blitt innlemmet i de offisielle bysykkelrekkene, og utstyrt med reklame og alt. Hans bidrag til byen.

Tyveri av vanlige sykler er derimot et problem som ikke ser ut til å avta. Vi kan jo snu på det og tenke at rike Norge faktisk gjør land som Litauen, Romania og til dels Polen til et tryggere sted å sykle takket være alle de norske syklene som ender opp der. Og trøste oss med at de tross alt kommer noen til nytte og ikke bare blir ofret i et eller annen meningsløst østeuropeisk smadreritual hver fullmåne eller noe.

Hver gang jeg ser en henslengt sykkel, gjerne en som har gått i oppløsning og mangler flere salgbare deler, blir jeg litt stolt. Jeg tenker på hvilke livsviktige ærender den har bidratt til å hjelpe med. Og siden jeg hørte historien om Gunnar “Sykkeltyven” Sønsteby, kan jeg heller ikke la vær å tenke på vår stolte kulturarv.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.