top-image_varcelona_820x400

På tur til Varcelona

– Vi skal på tur til København, erklærte min far en dag på telefonen.

Bare ham og meg, uten koner og barn, uten bikkje eller jobb. Bare far og sønn. Men siden det var komplett umulig å oppdrive selv et reservekott i Køben, bestemte vi oss for Amsterdam isteden. Men der var alt fullt også. Så vi dro til Barcelona.

Eller Varcelona. For ifølge min gamle spansklærer (som når jeg tenker meg om er yngre enn meg) hører ikke en spanjol forskjell på B og V. Han var veldig opptatt av vin og venner. Eller bin og benner, som jeg foreslo. Da ble han irritert, mest fordi han virkelig ikke hørte forskjell.

Flying start
Flyturen var begynnelsen av reisen. Første etappe. Øyeblikket vi var i luften og lampen for setebeltet slukket var det to-tre som stilte seg i dokø. Nøyaktig ni minutter etter at vi forlot terminalbygningen. På hengende håret!

Alle flyr. Det har blitt buss. Og sirkus. Alle typer opptrer. De forretningsreisende lot som alle andre var usynlige. De har reist før skal du vite. For det er viktig. At du skal vite. Aller helst skulle ikke fly vært for sånne som oss.

I kontrast hadde vi med en hel niendeklasse. De må ha vært på dannelsesreise, for det var akkurat det de manglet. Gutta brølte og jentene lo hysterisk. Mor og far hadde satt standarden for sydenturer. Læreranstanden deres var enten døv eller hadde gitt opp.

Piloter elsker en god monolog. På det øredøvende høyttaleranlegget pratepratet han om alt mulig uinteressant. Hvor vi fløy over. Værforholdene der. Og at det var minus 40 rett utenfor. Var det en fare for at noen av oss skulle forville oss ut på vingen?
Men hvilken terminal vi skulle lande på holdt han for seg selv. Vi fant det jo ut til slutt.

Den eldre karen i setet foran hadde tidenes idé: – Skuill æ starta bar i Barrsjelona sku æ kailt den Celona Bar, sa han til sidemannen. – Du veit, Celona Bar. I Bar Celona. Hæ hæ!
De gapskrattet og maste på flyvertinnen om når de kunne få kjøpt en flaske vin til.
– Om ca. tre timer, svarte hun med et innøvd smil.

Tre timer senere var vi fremme.

No habla Español
Varcelona betyr tapas og shopping, gjerne i omvendt rekkefølge. Dette er også et mekka for mennesker som ikke helt vet hva de skal gjøre med alle pengene sine. Prada, Tiffany, Louis Vuitton, Gucci, Massimo Dutti, etc. mener de har svaret. Enorme butikker, med egne nudler-i-øret-vakter. Kun de viktigste menneskene blir kastet inn her.
Vi havnet på Corte Ingles istedet, som betyr «det engelske hoffet».

Helt ulikt Steen&Strøm, Harrods, FNAC, m.fl. var det jo ikke. Det ble med et par skjorter, som kanskje ville passe. Butikkpersonalet var hjelpsomme men umulige å forstå. De snakket hverken norsk eller engelsk. Eller spansk. Muligens bare catalansk. Med spansk aksent. Jeg turte ikke å kjøpe mer. Jeg ville jo ikke se ut som en klovn på grunn av språkproblemer. Det er sikkert derfor så mange turister er kledd så idiotisk. Språkproblemer. Det er jo ganske ironisk at de på Corte Ingles ikke snakker et kvekk engelsk. Ingles, liksom.

Overhodet ikke bare tak over hodet
Fasjonable Hotel Majestic var et fantastisk sted å bo. Pent kledde portierer, marmor og speil, kostbar kunst, jazzbar og spa. A home away from home. Akkurat som hjemme.
Men jeg ble holdt våken nesten hele natten av at de drev og pusset opp – intens boring og saging. Hva var så viktig at de måtte gjøre det midt på natten?

Men for et hotell, for en frokostbuffet. Og for en takterrasse! Sofaseksjoner, gedigne lampeskjermer, skikkelig bra aircon. Som om du var hjemme hos noen. En kakse eller noe. Som hadde blåst alt på interiør, og ikke hatt råd til vegger og tak. Velfriserte frisyrer bølget i brisen. Folk kjøpte drinker som de valgte for å imponere hverandre. Alle var brisne i brisen, og livet var perfekt.

Noen ganger er det best å bare løpe forbi alt
Den beste måten å oppleve store deler av byen var å ta en lang løpetur. Noe min far frarådet, mye fordi det for ham enten virket meningsløst eller en umulighet. Jeg løp likevel. På en søndag morgen. Klokken sju. Kjølig luft, og ingen andre i gatene. Bortsett fra enkelte som gikk tur med koffertene sine, på vei til eller fra hoteller.

La Rambla var en skikkelig fæl gate. Barcelonas søplebøtte og toalett, som stinket fyll og piss. Noen slitne briter sjanglet fortsatt rundt og prøvde desperat å ikke bli stoppet av politiet. Som stoppet dem likevel. Jeg måtte passe på selv, for bølgemønsteret i gågaten gjorde det utrolig vanskelig å holde balansen når jeg løp.

Det verste var at tilbake på hotellet ble jeg irritert over at jeg bare hadde løpt 8,5 kilometer og ikke 10 som planlagt. Jeg hadde løpt ut på feil pir nede ved havnen. Så ble jeg irritert for at jeg ble irritert over det. Løpefrik!

Alt dreier seg om mat når man er på ferie
En velfortjent dusj senere var det tid for den legendariske champagnefrokosten. Min far og jeg inntok frokostsalongen på internasjonal manér. Vi fylte opp bordet med de kosteligste retter. Viktigste måltidet på dagen. Som jeg i hverdagen aldri har tid til.
– Ble du holdt våken av snorkingen min, spurte pappa tilforlatelig og nippet til champagnen og kaffen om hverandre.
Jeg hostet på en frokosttapas. Var det det det var? tenkte jeg.
– Snorking? Neida. Hørte ingenting jeg.
Ofte når man sitter og spiser ender man opp med å snakke om hvor man skal spise neste gang.
– Hvor skal vi spise neste gang? spurte jeg.
– Els Cuatre Gats, lød svaret.
Så bra, da var det avklart. Ikke bare hadde Picasso vært på denne restauranten, men det hadde min far også en gang. Og stedet hadde varme anbefalinger i hvertfall 7 av de 8 guidene jeg sjekket senere.

I online-guidene er det mange som liker å påpeke at et sted er et «typisk turiststed». Det morsomme er jo at de var der selv som turister. Pluss at alt i Varcelona sentrum er for turister. Punktum.

Picassos katter
Samme kveld, etter en halvtimes knoting med kart og GPS og en hjelpsom innfødt uten særlig peil, fant vi tilfeldigvis Els 4 Gats – som løst oversatt betyr de fire katter. Vi gikk inn selv om vi bare var to. Stedet var berømt for sin bohemske stil og, som sagt, at selveste Picasso hadde vært stamgjest for ørten år siden.

Høy stemning og kontemporær bohemsk stil. En spesielt jazza pianospiller hadde et repertoar på seks låter som gikk i loop. Noe han harselerte med og smilte fårete hver gang noen ploppet en seddel i glasset foran ham. Oppmerksomme og vennlige kelnere, god mat og vin. Et sted du var litt lei deg for å forlate selv etter tre og en halv time. Selv om de trodde de var litt mer populære enn de egentlig var.

NoFi to the masses
Dagens reisende har en stor utfordring: nettilgang. Nå har teleselskapene fått EU-pålegg om å nedjustere sine rådyre roamingpriser, men fremdeles tar Netcom 10 kroner for 1 MB Det er 10 000 kroner for 1 GB. I dag er ikke 1 GB spesielt mye. Narkotika er rene røverkjøpet i sammenlikning. Uten egentlig sammenlikning.
(Skal vi sjekke feisboka? Nei, jeg setter et skudd isteden!)

Hvor viktig er nettilgang? Selv for de som ikke bor i internets har man i dag behov for å dele opplevelser med venner, familie og fans på sosiale medier, MMS eller andre digitale kanaler. Vi må sjekke inn for å (be)vise alle de kule stedene vi var. Og ta bilde av maten. Og selfies. Og ben. Og katter, dersom noen skulle slumpe forbi. Så jo, viktig med nett.

Lurendreieri på la Rambla
I ren kontrast til kvelden før ble vi av uforståelige grunner lurt inn på restauranten Living Barcelona 1925 – et turistkast fra søplegaten La Rambla. Vi ble lovet gratis drinker, terrasseplass og sikkert partyhatter om vi hadde spurt. Isteden fikk vi inneplass, med minus 5 grader, og Expendables 2 på storskjerm uten lyd.

Servicen var nærmest fraværende, men da vi omsider fikk maten kunne vi tygge i takt med at Sylvester Stallone og Jason Statham kvestet og drepte folk. Steken var heldigvis ikke like blodig som filmen. Maten var ikke så aller verst, men servicen, lokalene og alt annet vås (free sangria, free!) gjorde dette til et klassisk styr-unna-sted.

Gateliv
Ute på gatene var det et yrende folkeliv. Tenk om alle butikkene hadde vært oppe selv om klokken var ti på kvelden? Folk i ti-tilstanden, på kanten til å være synlig beruset, ville sørge for kjempeomsetning, både for klesbutikker og de som solgte ting og tang og ræl.

Til å begynne med var det litt artig at de snakket katalansk til oss i butikkene. Ikke spansk. Og hvertfall ikke engelsk. Trodde de virkelig at vi kunne katalansk? Men så forstod jeg at det var ren latskap – de gadd ikke. Så jeg svarte dem ofte på nynorsk eller swahili. Før vi med noen fårete smilutvekslinger ble enige om engelsk likevel.

Hit og dit er ikke like langt, det er dobbelt så langt
En helg i Barcelona er ikke lengre enn andre helger, dessverre, og vips var vi på flyplassen igjen.
Innsjekkingskrankene til Norwegian var rett ved siden av Ryan Airs, der det var fullt kaos og passasjerene virret rundt som sauer. Null køsystem. Kun baggage drop. Folk presset desperat håndbagasje ned i bokser for å sjekke om de var godkjent størrelse. De kastet koffertene på samlebåndet, og med flakkende blikk så de seg rundt før de hastet videre. Med unger og krøllete håndbagasje på slep.

Køen hos Norwegian gikk derimot meget pyntelig for seg. Når én passasjer var ferdig og gikk, tok resten av køen simultant ett skritt frem. Det var noe tysk over hele manøveren. Eller norsk. Det er jo typisk norsk å køe, og nåde den som prøver å trenge seg på, sniker, eller ikke følger på. Da har nordmenn en ekstrem køsans for orden og rett. Det er oss nordmenn folk ser til over hele verden når køer blir til kaos. «Finnes det en nordmann her?» kan du ofte høre da. Hupp-to-tre, ett skritt frem! Er det noe vi kan så er det køer.

Velkommen til Norge – her, kjøp litt sprit!
Når du endelig kommer deg ut av flyet etter å ha landet ønsker du bare å finne koffertene dine og komme deg hjemover. Men slik vil ikke lenger OSL og taxfreespekulanten Heinemann ha det. Uten annet valg ble alle passasjerene loset rett inn i taxfreens spritseksjon.

Der stod vi da, 200 passasjerer og lurte på om vi hadde gått feil og hvor den forbaskede utgangen var. Var det påbudt med taxfree nå? Jeg banet meg gjennom saueflokken (som ennå ikke hadde bestemt seg for om det var bra eller ikke med litt mer sprit). Kanskje ville jeg rive ned noen flasker på veien. Det hadde vært til pass!

Og omsider var vi på vei hjem. All bagasje intakt. Og med mange gode historier, opplevelser og minner rikere. Fullstendig undervurdert, og kanskje begynnelsen på en tradisjon. Herr og herr Brevik på tur. Enkeltrom neste gang også? Såklart, men vi er far og sønn altså.
Hasta la próxima! Eller hvilken by det nå blir neste gang. Ouagadougou eller Ulan Bator kanskje?

 

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.