top-image_lopere_820x400

Røde og grønne løpere

Forskere har visstnok funnet ut at mennesker er skapt for å løpe. Hvordan de kom frem til det, eller hva som fikk dem til å begynne å forske på “hva er mennesket egentlig skapt til?” er uvisst, men de har forklart det hele med følgende historie:

I riktig gamle dager, før mennesket forlot Afrika for en 60-80 000 år siden, var vi stadig utsatt for angrep av løver og kaptein sabeltanntigere. Da gjaldt det å kunne løpe. Mennesket hadde neppe sjans til å løpe fra et digert kattedyr i en spurt. Men vi stod allerede oppreiste på to bein, og forskerne så vel for seg menneskene som en slags gjeng surikater som konstant stod og speidet etter løvene. Når de fikk øye på en satte de i gang med å løpe, kanskje lenge før kattedyret selv hadde oppdaget dem. Som Bob Marley så flott sang “he who fight and run away, lives to fight another day”, med fokus på “run away”. Med andre ord, kyllinger lever lengre.

Selv om vi ikke kunne sprinte fra rovdyrene, kunne vi med godt nok forsprang være mer utholdende enn dem. Med mindre vi uforvarende kom til å tråkke på en kongle eller noe. Og nettopp denne utholdenheten gjorde at forfedrene til Forest Gump løp for langt og var de første som forlot Afrika. Siden, litt etter litt, løve for løve, kom resten av menneskene etter og fikk befolket resten av verden.

Disse forskerne smører så tjukt på at de spiser sikkert Bremykt regelmessig.

Men ærlig talt, hvor mye skal vi egentlig tro på forskere?* Det virker som dagens forskere har tid til å forske på alt mulig rart. Et gammelt akademisk kontrollspørsmål, som kan spare inn milliarder i forskningsbevillinger er som følger: “Hvis det ser ut som en and, høres ut som en and og går som en and er det med 99,8% sikkerhet en …and.” Ikke egentlig et spørsmål, men tanken er visst at man kan bytte ut anda (som nok er et metafor) med det fenomenet man ønsker å forske på, og tada.
Tror du virkelig mennesket er skapt for å løpe? Tar du en kikk på ekte mennesker ser det mer ut som de er skapt for å sitte. På sine enorme, fettpolstrede romper. Lenge.

Det er klart at noe utvikling har skjedd de siste 60-80 000 årene. Bedre stoler, for eksempel. Og kanskje færre løver. Behovet for å løpe rundt har avtatt dramatisk. I tillegg har vi funnet opp hjulet, så vi kan trille fort vekk fra løvene. Og pistoler, i tilfelle vi har punktert (eller glemt hjulet hjemme) så kan vi bare plaffe dem ned. Etterhvert trillet vi rundt i doninger med hjul og skjøt nesten alle løvene, bare for å slippe å løpe mer.

Men nå er det en oppsving. Alle skal plutselig løpe. Og det er ikke så rart. Du blir i god form av å løpe. Du trenger heller ikke masse spesialutstyr for å løpe. Gode sko er omtrent det eneste. Litt klær kan også anbefales. Fordelen er at man kan løpe over alt. Hjemme, borte, hit og dit, og på ferie. For all del, slapp ikke av på ferie. Løp!

Så jeg løper jeg også. Mine unnskyldninger er akkurat ikke vage nok til at jeg ikke gidder å løpe. Først og fremst skylder jeg på at jeg vil holde meg i form. Jeg prøver også å få bikkja i form. Den blir hyper hver gang jeg tar på de selvlysende skoene, og hopper ivrig opp og ned ved utgangsdøren. Men halvveis i løperunden er det som å hale og slepe på en skinnfell. Tungen henger ut og pusten går som en blåsebelg. Bikkja er enda verre. Ikke veldig trenet den hunden.
Jeg var så naïvt optimistisk til bikkjas kondis at jeg nylig tok den med på en løpetur i 27 grader og sol. Etter seks kilometer kollapset den midt på veien av heteslag. Jeg måtte ringe etter hjemkjøring, og først mange timer med vannavkjøling senere klarte bikkja å reise seg og sjangle inn for egen motor. Jeg klarte altså nesten å drepe bikkja med løping.

Jeg har forresten aldri sett en blid jogger. Ikke at de er sinte eller sure, men de er ikke blide heller. Ikke et smil. Men jeg vet jo hvorfor. Løping er forbasket slitsomt. Du konser om pusteteknikk, harker opp slim, sjekker for kongler i veien. Du er konstant utmattet. Du hverken orker eller har lyst til å smile der du kommer pesende, dryppende av svette. Det krever 12 muskler for å smile. Men du trenger alle kreftene i beina, ikke ansiktet. Med mindre du går på trynet.

Løpere kommer i mange varianter. Noen later som de løper ved å gå litt fortere enn langsomt og samtidig gjøre joggebevegelser med armene. Men de lurer ingen.
Andre, derimot, løper til pulsklokkene eksploderer. En rød løper var så rødsprengt i hodet at jeg uten å tenke på det løp i en bue forbi ham. Han kunne eksplodere uten forvarsel. En annen løper var helt grønn i ansiktet og stod i veikanten og hev etter pusten. Så spydde han.

Vi løper og løper, men det er stort sett i sirkel. Kanskje ikke så rart ettersom vi liker å ende opp der vi startet. Men det føles likevel litt formålsløst. Om vi bare hadde hatt en bedre grunn for å løpe. For å levere noe, hente noe, rekke noe. Eller løpe til jobben. Eller bare hatt en middels sprek løve å løpe fra.

Jeg tror det er et dypt, inngrodd savn etter løver hos nordmenn. Det er et urminne på genetisk nivå, fra da vi drev og løp fra løver i Afrika. En liten undersøkelse viser at de fleste løpere helt klart ville følt seg bedre motivert til å løpe med en løve i hælene. Vi har jo til og med en løve i det norske våpenskjoldet – selveste riksløven. Vi bør derfor snarest gjeninnføre løver i den norske natur! (Sauebøndene kommer garantert til å klage, men de får værsågod begynne å løpe de også. Eller ansette noen løpende gjetere eller noe.)

Og enten de setter ut løver i norsk natur eller ikke, kan det jo hende du møter på en bjørn, eller en ulv, eller en kåt tiur. Eller de fordømte zombiene. Da er det greit å kunne løpe mer enn femti meter før du får tresidig hold. Og husk, er du sammen med andre mennesker trenger du ikke å kunne løpe så innmari fort, bare fortere enn han som er tregest.

* Det viser seg, ganske mye faktisk. De har skikkelig peiling. Det er fordi de er forskere, i motsetning til deg.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.