top-image_selskapsreisen_820x400

Selskapsreisen #7

eller Å ta dyden av Syden er ikke så lett lenger

Masseturismen av i dag er nesten et speilbilde av vår ellers masete hverdag, bare litt varmere. Og med litt mer pizza.

I sommer tok jeg med familien til en typisk resortby et stykke utenfor hovedstaden i Syden, Gran Palmas eller hva det nå enn heter. Man kan nesten si at denne turen var research til enda en oppfølger av Lasse Åbergs ikoniske selskapsreise.

syden_image-2Borte er Pepes Bodega. Nå får du kjøpt all den spriten du ikke trenger i en hver butikk. Maks femti meter til neste. Borte er også pool-jumping med “Plocka kulor med vänster”. Nå er det kjekke, blonde gutter som løper effektivt mellom radene av solsenger med pasienter og rekrutterer til vannpolo på fire språk. “Wanna play? Wollen sie spielen? Vill du spela? ¿Quieres jugar?”

Her er mer av hva jeg fant ut:

Dag 1

Min bedre halvdel syntes jeg gjorde alt for mye vesen av å innlede sydenturen med ellevill klapping da vi landet. Trodde det var tradisjon, men jeg var visst den eneste. Selv barna begynte å kalle meg med fornavn.
Fremme på hotellet, sjekket inn. Fått trådløskode. Endelig ferie. Det er ferie!!! Av med skoene, ned til poolen. Vi tar stranden i morgen, det er jo litt sent i dag.
Åpenbart var det ikke sent nok til å ikke bli solbrent. Au og faen. Faktor 50 i morgen da. Og litt mer enn småfulle før vi fikk ungene i seng. De merket sikkert ingenting. De var fulle av et eller annet selv, der de fløy høyt og lavt, oppjasset og hysteriske.

Dag 2

Den trådløse koden virker bare på én enhet om gangen, hva er det for noe idioti? Jeg har med smarttelefon og iPad, og kona minst én smarttelefon. Og hvem vet hvor mange andre dingser som kunne trengt trådløst nett. “Å, skal du bruke twinstaface? La meg logge ut her da…” Nix, trukke det gitt. Ned og forklare i resepsjonen.
Hvordan skal vi kunne få slappet av uten å ha trådløst? Bare så vi kan gjøre hva vi vil med dingsene våre, og ikke bare hva vi må? (Stor forskjell der!) Selv om det involverer nøyaktig de samme appsene. Dessuten er det lettere å slappe av med trådløs tilgang, for da har man i det minste et valg. Da kan man velge å ikke bruke det. Man kan.

Dag 3

På ferie kan du gjøre som du vil – uten hverdagens rutiner og mas. Etter mindre enn to dager var vi så og si fri for alle de rutinene som gjorde oss så bundne der hjemme:

syden_image-108:02 – Ned på Spar og kjøpe fersk baguette, alternativt stille oss i kø for frokostbuffeten. Det merkelige med frokostbuffet er at du betaler for et imponerende utvalg av frukter, egg i fjorten utførelser, alt for mange frokostblandinger, ørti typer pålegg, men du ender likevel alltid opp med å ta med deg nøyaktig det samme hver bidige gang.
08:14 – På vei opp til rommet, sving innom og legg håndkle, dykkermaske, solkrem og en ball på fire solsenger ved poolen (det heter faktisk ikke “basseng” når du er i Syden).
10:27 – Endelig komme seg ned til poolen, finne håndklærne og tingene i en diger haug der poolboyen demonstrativt har plassert dem (forbudt å kapre solsenger, selv om svenskene alltid finner en måte). Finn nye, alternative solsenger med mindre optimal plassering.
10:27 – Alternativ strategi: Rusle ned til stranden og leie parasoll og solsenger der. Ellers samme prosedyre.
10:28 – 17:12 – Stek deg i solen til rød, snu kroppen og gjenta på andre siden. Kun avbrutt av lunsj på strandkaféen (en pizzeria, naturligvis) og et par runder med det superspennende spillet strandtennis med ungene. Smøre på nytt lag med solkrem og sand.
17:12 – Pakke sammen alt du hadde med deg (pluss en kilo sand hvis det var stranden), diskuterer neste måltid på vei til rommet.

Ok, så ble det kanskje litt rutine, men vesenspoenget her er at vi ikke MÅTTE. Og det var en aldeles fabelaktig frihetsfølelse.

Dag 4, 5 og 6

Se dag 3.

Dag 7

En kveld ble vi stoppet på vei hjem fra Pizzeria & Steakhouse #312 av en liten kinesisk dame.
– Yoo hangri? Come it in our great buffey? Yes? How many?
Jeg kikket ned på de to pizzaeskene jeg bar på, men damen nikket og smilte fortsatt forventningsfult.
– We have already eaten. You want some leftover pizza?
– Aaaaaaaah, okay. Solly. Next time, yes?
Vi hadde allerede begynt å gå videre.
– Sayonara, mumlet jeg.
Hadde hun vært hakket mer våken kunne hun svart like frekt tilbake:
– Sayonara is Japanese. Me Chinese! Cineeeeese! Come back for buffey tomollow, okay?

Dag 9

I Syden virker det hvertfall som én ting forblir uendret: moten. Det går fortsatt i singlets, gjerne i knallfarger, helst neon, t-skjorter med festlige tekster som “World’s Greatest Lover” eller noe annet festlig, den ikoniske tangabadetrusen, og Ray-Bans i andre farger enn sort. Og mye mer. Når du ser folka der så skjønner du. Sydenfolk. Ingen ser sånn ut noe annet sted. Ikke hjemme. Og ingen av de såkalte lokale kler seg slik heller.

syden_image-3I syden har de fleste liten skam. Ting er ikke så høytidelig, og det er bra, for da kan alle slappe av. De fleste subber fra stranden til hotellet i bare bikinier og tangaer, og takker ikke nei til en sving innom en kafé eller restaurant på veien. Lukten av mat (dvs. pizza) som blander seg med lukten av solkrem og andres svette. I gatene, i butikker og restauranter. Ingen skam i det hele tatt faktisk.

Men noen ganger er det rett og slett for mye. Vi snakker ikke bare om hele familier i størrelse XXXXL, men busslass. Kanskje de kommer fra et eget land? Noen er så feite at det tar noen sekunder å slå fast at de faktisk ikke er splitter nakne. De kunne nesten spart seg bryet med den tangaen. Noen burde tipse det japanske sumobryterforbundet!

Alle skal også ha stråhatter. Tilgjengelig der du kjøper frukt og øl. Og sprit. Og oppblåsbare badeleker. Det finnes heldigvis fem varianter. Alle kan dermed være spesielle og ha sin egen stil. Mmm, hatt.

Dag 10

Jeg har oppdaget at Syden er et repeterende mønster av middelmådighet. Dersom du skulle forville deg utenfor en radius av ca. 300 meter fra hotellet vil du se at alt repeteres – de eksakt samme restaurantene (med identiske menyer på fem språk, inklusive norsk), de samme butikkene som selger akkurat de samme bademadrassene/strandtennis/lokalt opptrykket VG/solkrem/vannmelon og billig sprit med festlige plastfigurer, de samme lekeparkene med ulike joyrides som alle koster €1 og vugger frem og tilbake, til hysterisk glede for barna, de samme bungeetrampolinene, ned til de faktisk samme folka: akkurat det samme lettere fraværende uttrykket, lettere solbrent, likt kledd i sine trange bikiner og for små tangabadebukser. Syden er et repeterende mønster av identiske kvartaler.

Det var et helvete å finne veien tilbake til riktig hotel. Sannsynligvis kunne jeg bare dratt innom et hvilket som helst hotell og funnet ut at en identisk meg allerede hadde sjeket inn, med en identisk kone og barn som ventet på meg ved poolen med oppblåsbare krokodiller (én til hver av ungene selvfølgelig) og Jo Nesbøs sommerplage Politi oppslått på solsengen. Jeg fant omsider det riktige hotellet, der det ikke allerede fantes en identisk versjon av meg selv. Det var jeg som manglet.
Begynner merkelig nok å glede meg til å reise hjem, selv om slike tanker er politisk ukorrekt med tanke på at jeg selv har betalt tusenvis for nettopp dette.

Dag 11

Kveldshowet er et høydepunkt. For barna spesielt. Og alle andre virker det som, bare ikke oss. Noen innslag var så flaue at vi endte opp med å studere drinkemenyen i ren avledning. Noen kvelder ble vi veldig fulle.

syden_image-4Kveldsshowene er en oppvisning av rendyrket middelmådighet. Ingenting er egentlig veldig bra eller imponerende. Men det er litt bedre enn det du selv kunne fått til. For mange er dette synonymt med magisk. De som opptrer på kveldsshowene er folk som siden de ble barn ble fortalt “Næmen så flink du er!” uten at noen turte si fra før de ble voksne og alt var for sent. Jeg spekulerer vilt om kveldsshowene kan være en slags obligatorisk (eller frivillig?) stafettpinne. Et av kravene for å bo på hotellet er at du én kveld koker sammen et slags show. Jeg begynner umiddelbart å tenke gjennom hva i pokker jeg kan finne på. Fortelle svenskevitser? Ja, det kan funke!

Dag 13

Kvelden før avreise. Flyturen blir morgendagens høydepunkt.
Jeg har hele uken ment at støynivået i Syden er meningsløst høyt. Det er som å sitte på fly i to uker. En konstant bakgrunnsstøy av skrikende barn, voksenkakling, trafikk, kattejammer og femten andre batteridrevne støykilder. Den for anledningen medbrakte decibelmåleren kunne rapportere følgende i løpet av noen kveldstimer (over et par-fire glass):
♥ Innendørs i 5e etg under show: 55 dB (NB! AirCon på!)
♥ Balkong (5e etg) under show: 75-80 dB
♥ Utendørs 30m fra scenen under show: 90 dB
♥ Balkong etter show (22:30): 65 dB
♥ Balkong etter midnatt: 50 dB (inkl. kåte katter og søppeltømmere)

For å sette det i perspektiv, 60dB er lydnivået av normal prating på en meters avstand. 90dB er så høyt at det over tid kan medføre hørselskade. Et pressluftbor på 15 meters avstand lager 95dB. Mon tro hva kveldsshow i to uker kan gjøre?

Dag 14

syden_image-5Avreise er ikke så morsomt som jeg trodde. Fint å skulle komme hjem, men du skjønner plutselig at det tar 12 timer, selv om flyturen bare tar 3,5 av dem. Buss, venting, flyplassinnsjekk, venting, gate, venting, venting, etc. I to uker har du desperat jobbet med å bli brun uten å virke som du har jobbet så mye med det. I tillegg til at det er trangt, folksomt og enda mer støyete ombord i et fly har de spart det beste til slutt: Det er så tørr luft i flyet at alle umiddelbart begynner å flasse intenst. Salget av fuktighetskrem skyter i været, men de fleste ender likevel opp med å se ut som branskadeofre når de venter på bagasjen på Gardermoen.

Endelig hjemme! Kona må en tur på Plantasjen i morgen, og jeg hadde glemt å skru av varmen i badegulvet. Gresset er 2,5 meter høyt. Naboen har tatt inn avisen, så skurkene har heldigvis ikke skjønt at vi har vært bortreist. 

Relatert:
Interessant nok kan du lese min bedre halvdels egne betraktninger foretatt på eksakt samme tid. Den er virkelig å anbefale: http://tekstblokken.blogspot.no/2013/07/jeg-fant-kamelonen-i-meg-bare-varmere.html

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.