top-image_vinteren_820x400

Vinteren kommer

Så hadde vinteren endelig kommet. Søndagen i midten av januar da alle skulle ut og gå tur i det fine været. Jeg tok med poden til Semsvannet i Asker. Selve tusenårsstedet. Vi fulgte strømmen av turglade folk, og skulle lufte bikkja på hundejordet.

– Er det ikke fint å få litt frisk luft og føle solen varme i ansiktet?
Poden på fem sa ingenting. Vi hadde hatt en litt for lang morgen hjemme, inne, med nettbrett og TV. Samtidig. Og nå kontrasten – sol og vinter. Det så ut som han tenkte hardt der han gikk og studerte sporene foran seg.
– Jo, men skal vi gå langt? spurte han omsider forsiktig.
Jeg kunne bare undre meg om den litt manglende entusiasmen skyldtes lengsel etter den gode varmen hjemme og mer spilling på nettbrett i sofakroken, eller enda en reprise av Svampebob. Eller…
– Pappa? Jeg fryser på føttene, sa han.

Som vanlig med barn kan du aldri ta for gitt at de forstår at det faktisk kan være kaldt ute. I dag var det ti blå, og da jeg peste på ham om å ta på seg vintervotter og varme ting så var han innendørs og ikke kald i det hele tatt. Så ser jeg at han har tatt på sherox, og ikke de nye multiforede goretexstøvlene. Han forklarte at han ikke klarte å få foret inn i støvlene igjen etter at de hadde tørket foran ovnen.
Han kunne bare spurt meg, men han gjorde det ikke. Kanskje fordi han ikke ville bry meg. Eller ikke tenkte på at det. Ofte er det slik. Men jeg burde selvfølgelig sjekket. Du glemmer alltid én ting.

Jeg så for meg at den vakre turen i frisk vintersol ville bli på nøyaktig 45,3 meter. Men barn har en evne som vi voksne sjelden har: Å snu til optimisme, og å overraske, av og til med en innsikt som imponerer.
– Men pappa? Jeg bare løper litt frem og tilbake her jeg så holder jeg varmen.
Genialt! Jeg kunne vende oppmerksomheten mot bikkja som hadde lagt ukens desidert største visittkort i veikanten. Måtte jo plukke opp. Fordi det er det riktige å gjøre når man har hund. Og fordi det var kanskje 7-8 vitner. Alle som ikke har hund og som observerer noen med en nummer to-utførende hund, følger alltid litt ekstra med for å sjekke at du plukker opp. Jeg balanserte kameraet rundt halsen (så det ikke deiset borti visittkortet da jeg bøyde meg ned for å plukke opp), hanskene i én hånd, og med en øvet vending plukket posen full.
– Jeg har den! kunne jeg erklært. – Bare fortsett å gå tur folkens!
Jeg forsøke å knyte posen sammen mens kulden rev varmen ut av fingrene.
To ganske gamle damer gikk forbi. Så flott de hadde fått kommet seg ut på tur. Det så ut som de hadde kjent hverandre lenge. Men, hun ene hadde nok begynt å skrante litt i helsen.
– Vi kan jo gå et lite stykke til? Så tar vi en kaffe på smia etterpå? sa hun sprekeste.
Hun andre sa ingenting men klamret seg til venninnen og konsentrerte seg om veien foran seg.

Så flott, tenkte jeg. Det var omtrent det samme vi skulle. Først tur, så vaffel og kakao inne på kaféen.
– Kan de hilse? sa en stemme bak meg, og jeg klarte såvidt å unngå å gå på trynet idet bikkja trakk brått mot høyre og spant meg rundt som en litt for stor snurrebass.
Posen med fersk bæsj unngikk jeg å få på fingre, jakke, kamera, men den fikk en sving som gjorde at den nesten gikk i bane rett mot menneskene som nå hadde stoppet opp for å la hundene våre lukte på hverandre. Damen med hunden, hennes mann og tenåringsdatter stod og smilte mot meg mens hundene gikk bokstavlig talt i spinn, rundt og rundt hverandre. Hvis de bare stod stille så kunne de blitt ferdige.
Siden jeg ennå ikke hadde rukket å knyte posen fortsatte jeg det mens båndene ble tvunnet. Jeg lot damen vikle dem ut.
– Joda, det går nok greit det, sa jeg omsider. – Var bare litt opptatt her.
De gjenkjente igjen svartposen.
– Åh, he–he, unnskyld.
– Det går bra.
– VOFF, protesterte bikkja.
– Å, prater du? sa damen, og Daisy begynte å logre enda mer.
Bikkja har begynt å vokalisere en del. Hun mener nok ting, men det er bare voff i mine ører. Aner ikke hva det betyr, eller voffor hun må bjeffe så høyt.
– Kan vi gå nå? formante min sønn, som sikkert hadde løpt frem og tilbake ti–femten ganger.
Jeg fant en søplebøtte og kastet posen, tok sønnen i hansken og vi fortsatte turen.

Snart hadde vi tatt igjen familien med den andre hunden. De hadde stoppet opp og engasjert et annet par med hund. Hundene gikk i sirkel rundt hverandre
– Kan de hilse, hørte jeg damen spørre mens hun slet med å vikle båndene fra hverandre. Mannen og datteren stod og smilte.
Uten at Daisy fikk sjansen til å bli med på trekant hastet vi forbi. Og snart tok vi igjen de to gamle damene også.
– …men det er verst om morgenen, hørte jeg en av dem forklare idet vi passerte.

Da vi kom på toppen og fant ut at de hadde stengt hundejordet gikk vi videre til viken der vi bader om sommeren. Solen stod lavt og trærne på den andre siden av Semsvannet kastet lange, tynne skygger som strekkoder over den papirtynne isen. Skaugumsåsen badet i det gylne lyset. Én dag skal jeg opp dit også. Jeg prøvde i fjor vinter, men havnet på Djupedalsåsen isteden, åstoppen bakenfor, og da var jeg så sliten etter 20 centimeters plumpesnø at det kunne være det samme.
– Solen, min sønn!
Jeg lukket øynene og solte meg i tre sekunder. Jeg skottet på ham for å se om han virkelig forstod hvilken naturopplevelse dette var. Vinter, tre centimeter snø. Og sol! Han bare så på meg.
– Der er kuhaugen om sommeren, sa han og pekte på haugen under åsen der kuene pleier å gå om sommeren. – Kan vi gå og få vaffel nå?
– Det er en fabelaktig idé! Det gjør vi.
Han smilte opp som en sol og tok den ledige hånden min.

Denne gangen så jeg dem komme. Den kunstig blide familien med hunden som skal gå i sirkel med alle. De hadde tatt oss igjen, men fortsatte forbi. Jeg holdt bikkja på kort line og sa bestemt: – Kom!
Hunden og sønnen kom pent med meg.

Det var selvfølgelig like trangt inne på kaféen som på lørdagstrikken. Jeg gikk litt innover i lokalet, strategisk for å kunne utnytte ethvert tilløp til et ledig bord. Jeg speidet etter noen som plukket opp votter og lue fra bordet – det internasjonale tegnet for jeg-skal-gå.
Det var sønnen som gjorde meg oppmerksom på noen som hadde reist seg og tok på seg ytterklær. Da de hadde gått viste det seg at bordet ikke var helt ledig. De hadde glemt å ta med seg …de to gamle damene vi hadde gått forbi. De var for seg selv og var slettes ikke ferdig med kaffen eller kransekakene.
– Unnskyld, men er det…
– Javisst, bekreftet den spreke vennlig.

Et <3 til deg og et <3 til meg. Og kakakao.

Vi slo oss ned og før noen visste ordet av det satt vi og nøt nystekte vafler med brunost, eller gjetost som noen kaller det, og syltetøy, og en uten noe som helst. Og en kakao og en kaffe. Damene stirret sultent på vaflene, men smilte da de så den lille glade fyren.
Folk fortsatte å strømme inn i kaféen og måtte sette seg i trappen, eller henge ved muren og drikke kaffe stående mens de balanserte overfylte vafler. De skulle absolutt ikke la seg affisere av manglende sitteplasser.
– Pappa? Har Daisy det bra nå?
Jeg kikket ut og så bikkja utenfor, fortøyd til en av de massive utebenkene. Linen i spenn, og snuten i høygir mot alle som passerte. Kommandoen ligg var ikke hva den en gang var.
– Jada, hun har det supert. Selv om det er minus elleve så har hun pels vet du.
Han nikket forståelsesfult og begynte på mine vaffelhjerter.

Damene på den andre enden av bordet led tidvise øyeblikk av hva selv jeg kanskje syntes var litt pinlig stillhet. Kjente de hverandre ikke så godt? Eller hadde de snakket om alt? De pratet lavt og jeg måtte fokusere for å høre hva de snakket om.
– Hvilken fastlege har du? spurte den sprekeste damen. Det var tydeligvis hun som var primus motor for hele utflukten deres. Og samtalen.
Den andre damen mumlet et eller annet oppi kaffekoppen.
– Og hva slags piller tar du da? fortsatte den spreke.
Mental huskelapp: Må snakke om noe annet enn helsa når jeg blir gammel! Hvor interessant er det egentlig? Dårlig hørsel, podagra, røykeben, etc. De må snakke om ting de kan smile av. Men de to gamle damene virket søte og snille nok. Og fornøyde. Dagens, om ikke ukens store hendelse. De tok på seg kåpe og hatter. Hun ene nikket et smil til oss på vei ut. Gjett hvem av dem.
Jeg lente meg litt frem og så hvordan de to damene gikk i ekstra stor bue forbi en svart hund som logret for livet og prøvde å hoppe frem for å hilse på. Jeg håpet bare ikke benken hun stod bundet til ville rikke på seg. Ellers måtte jeg forklare for ambulansepersonalet at jo, det var min hund, men nei, den ville faktisk ikke spise dem.

– Det var en fin tur pappa, sa sønnen da vi hadde kommet oss hjem og fått av ytterklær.
Godt sagt! Det hadde det virkelig vært. Spesielt fin når også femåringen syntes det. Vi hadde vært borte i nesten tre timer. Dagens hendelse for oss også, som for alle andre som hadde vært ute. Selv bikkja, som allerede lå og snorket foran den avslåtte TVen.

Thomas C. A. Brevik

Lesende, skrivende og fotograferende type med egne betraktninger siden for lenge siden.