En kaospilots bekjennelse

Jeg er han som står i stim på toget hver morgen. Og hver ettermiddag. Jeg er han som småløper til og fra jobb, til og fra skolen, til og fra barnas fritidsaktiviteter. Hele dagen, til og fra møter. Dagene flyter i hverandre. Jeg gjør ting hele tiden, men det er ikke nok. Når jeg ser på de andre i morgenrushet ser jeg bare meg selv. Jeg er en maur, men ikke i skogen.

Sulten som en hest

Noen ganger kan man bli innmari sulten. Da tenker jeg ikke på nå-hadde-det-vært-godt-med-noe-å-spise-sulten, men heller får-jeg-ikke-mat-nå-kan-det-hende-noen-blir-mat-sulten. Det er ikke gøy, fordi du klarer ikke fokusere på noe noen sier (det høres bare ut som uviktig tull), og du blir derfor sint, frekk og generelt ubehagelig. Hånden i været!

Vennligst logg på

En metafor på online 2014-brukeropplevelse i en offline 1989-virkelighet. Jeg kan huske hvordan det var før mobiltelefoner. Før alskens nettjenester. Før internett. Og før PC. Den gangen da alt vi gjorde var så utrolig mye mer tungvint. For det har jo bare blitt mye bedre, ikke sant?

Do you speak it? Hæ?

Feilen med dagens unge er selvfølgelig at jeg blir eldre. Nei. Vent. Feilen er barne-TV. Åherremannhostesaft hvor lei jeg er av alle de amerikanske barneseriene på TV: Big Time Rush, iCarly, Lykke til Charlie, Whatever. Det er ikke bare det at alle seriene er støyete, heseblesende og hysteriske, men de snakker også norsk. Unaturlig, superstressende tyggisnorsk.